Hvorfor skriver så Johannes dette brevet? Det svarer han på i v. 3-4 og senere i brevet. Vi ser at det er flere grunner til at han skriver. Men brevet har ingen direkte adresse til noen spesiell menighet. Det taler på en særlig måte til alle menigheter og det gjelder oss alle.
1. Han skriver til de troende for at de kan ha samfunn med ham, med apostelen, v.3. Her taler han ikke om menneskelig vennskap og kjennskap, og hans skriver heller ikke bare til de som er enige med ham i alle spørsmål. Han mener de helliges samfunn, eller også det hellige samfunn. Det består av alle sanne troende over hele jorden til alle tider. De troende i GT er med i dette samfunnet, og alle som kommer til å tro like til den siste dag. At de er sammen om Ordet er den rette enhet og økumenisme blant kirkene.
Først kommer samfunnet med Faderen og Sønnen. Det blir skapt ved troen på Kristus uten en eneste gjerning. Da innlemmes vi i menigheten. Vi får del i det evige liv ved troen, og Ordet forteller oss som det.
Men da oppstår også et samfunn mellom alle de som tror. Det kommer han tilbake til senere i brevet og utdyper hvor viktig det er. Her vil vi bare si at en troende kjenner seg hjemme der de troende samles, og vi bør ta vare på det. Joh.10,9. Dette brevet er en hjelp i så måte.
2. Han skriver videre for å gi oss den sanne glede, v. 4. Noen gamle manuskript til Bibelen har her et annet ord og sier: så vår glede kan bli fullkommen (ikke deres). Forskjellen er egentlig ikke så stor.
Verden har en glede, og andre religioner kan gi en glede - men ikke sann og varig. Johannes skriver til og med at deres glede skal være fullkommen. Hvem andre enn Jesus kan gi det? For der er hvile for hjerte og sjel, og den kristne glede er ikke over at vi lykkes eller har mye moro eller ser storheten i menneskelig kunst og kultur. Vi skal ikke forakte det rene og sanne i denne verden, som Paulus minner oss om, Fil.4,8. Men det gir ingen den kristen glede, for den er fra Gud og har noe av himmelen med seg. Joh. 15,11; 1.Pet.1,6.
3. Han skriver videre for å gi leserne visshet om frelse, kap. 5,13; 3,14 og 19. Bibelen sier at vi ikke bare kan eie det, men vi skal vite at vi er frelst. Dette brevet kan klargjøre det. Jfr. Joh. 20,31; 2.Tim. 1,12; Joh.19,25.
Frelsesvissheten er ikke bygget på følelser, men på fakta. Og hvilke fakta er det? Jo, det er troen på Guds vitnesbyrd, kap. 5,11-12. Og det har vi egentlig i full mon, nemlig i Guds eget ord - vår Bibel. I en sum kan vi nevne det nå:
a) Gud har gitt oss evig liv. han skal ikke gjøre det en gang i framtida. De frelste har allerede NÅ fått det evige livet. Joh. 3,36. Og det fikk vi i troens øyeblikk.
b) Det evige liv finnes i Jesus - hans Sønn. Vi finner det aldri i oss selv, våre gode gjerninger eller vår kristendom. Er vår kristendom noe annet enn Jesus, er den falsk. Det er ham i stoler på og bygger vårt framtidshåp på.
c) Å eie dette evige liv vil si å eie Jesus, Guds Sønn. Frelsen består ikke i kunnskap om Jesus, men i å eie ham i troen. Hele spørsmålet blir derfor dette: Er Jesus min? Og eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære…
Studerer vi dette brevet sammen med mye annet i Bibelen, ser vi forskjellen på Guds barn og verden som her kalles Djevelens barn. Og da kan vi se hvor vi står. Så må du søke inn til Jesus i bønn, bibel og tro og hente fram det Ordet sier Jesus, din frelser og frelsesgrunn.
4. Brevet vil også ADVARE MOT SYND, kap. 2,1. Det var ikke Guds mening at vi skulle synde bevisst. Men vi må skille mellom å ha en syndig natur som bare vil og kan synde - og å gjøre synd i handling åpent og frivillig. Det kaller Johannes her å ha synd (1,8) og å ha synda (1,10). Det siste betyr å praktisere synd og leve i synden. Det advarer Johannes sterkt imot.
Vi kan falle i synd og gjør det ofte. Og det er alvorlig og farlig. Da er spørsmålet om vi blir liggende i synden og fortsetter å praktisere den. Det kan ikke et Guds barn. Da dør livet i Gud. Kap. 3,8. Flere ganger i kap. 3 ser vi det. Derfor bør vi ta synden alvorlig. Jesus sa også det: Joh. 5,14 og 8,11.
Johannes forkynner ikke syndefrihet, men formaner til forsiktighet slik at vi ikke faller ut av nåde. Og skulle det skje at vi faller i synd, viser han at det er hjelp å få - hos talsmannen, kap. 2,1.
5. Johannes vil ADVARE MOT VRANGLÆRE, kap. 2,26 og 3,7 m.fl.st. Dette har alltid vært nødvendig i Guds rike, men det er særlig nødvendig i den siste tid, Mat. 24,4-5 og 11.
Et hovedsikte med brevet er altså å vise at ikke alle som sier de er kristne, er det i realiteten. Han vil vise oss at falske kristne ikke er noe nytt eller noe vi kan ta lett på. Det er faktisk bibelsk rett å kjempe mot vranglære og falske kristne og å holde fram den rene, sanne lære. I vår tid ser vi at det blir lite forstått og de som kjemper på denne måten blir hånet og uthengt på flere måter.
Ganske mye av dette brevet er faktisk en kamp mot vranglæren og vranglærerne. Vi finner det i mange vers når vi bare blir oppmerksom på det. Nå skal vi lære av Johannes - han var tross alt kjærlighetens apostel, men talte likevel sterkt mot de falske forkynnerne. Det skal også vi gjøre selv om det smerter oss.
Hemmeligheten til seier i kristenlivet ligger i rustningen. Den som har Guds fulle rustning på, vil seire sier dette ordet. Han er en seirende kristen. I dette avsnittet får vi noen detaljer om hvordan det skal skje og måten det skjer på.
Da Paulus skrev dette brevet satt han i fengsel (6,20) trolig i Rom ca. år 62. Da må han ofte ha sett romerske soldater med rustning. Dermed ble det naturlig for ham å bruke det som utgangspunkt - hele tiden inspirert av Guds Ånd. Rustningen har flere deler, og alle deler er nødvendige. Ett eneste sårbart punkt er nok til å felle ham. Så skal vi merke oss at rustningen er for de troende. Det er ikke tale om verden eller hedningene her. Det er du som tror på Jesus det gjelder. Har du rustningen på slik at du kan seire på den onde dag? De fleste deler av rustningen er til forsvar. Faktisk er det bare en del som brukes til angrep -sverdet.
1. Beltet.
Først nevnes beltet: stå da ombundet med sannhetens belte om livet. Her er vi ved noe grunnleggende nødvendig.
Beltet skulle brukes til å holde kappen oppe med når soldaten skulle løpe og gå i striden. Beltet bruktes også slik når en skulle arbeide. Den store, løse kappen ville ellers hindre en i begge deler. En kunne lett snuble i kappen og falle.
To ting kan nevnes i dette tilfelle, og Paulus kan ha tenkt på begge deler:
a) Guds sannhet. Han skriver i innledningen at de hadde hørt sannhetens ord, evangeliet (1,13). I kampen mot Satan er det ingen ting som er så viktig som å eie det. Derfor kommer også det først. Og denne sannhet finner vi bare i Guds ord. Det kan gjøre oss rede til strid.
b) Likevel, her er noe mer: hvordan kan en kristen gå i kamp mot Satan hvis det finnes falskhet og usannhet i hans hjerteliv? Det betyr ikke at vi kan leve syndefri. Men det betyr å erkjenne og bekjenne sine feil og fall for Gud og mennesker og ikke bortforklare nederlag og svikt. Ludvig Hope har sagt om dette: det er å være helt ærlig i sitt indre menneske. Falskheten må tape, da snubler vi i vår egen synd. Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere (Joh. 8, 32). I den grad sannheten får slippe til i vårt liv, er vi frigjort. Da er vi ferdig til kamp. Derfor sier Peter: Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten, 1. Pet.1,22.
2. Brynje.
Brynja skulle være til vern om brystet der hjertet var. Det var dens fornemste oppgave. Og den kalles her rettferdighetens brynje. Også nå kan vi tale om to ting, ettersom brynja gjerne hadde en ytre og en indre del. Og den skulle gå rundt hele kroppen på brystet og ryggen.
a) Guds rettferdighet er fullkommen og dekker oss helt. Det finnes ingen brister ved den. Pontoppidan sier: Gud ser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Det er et godt vern mot Satan. Han kan aldri trenge gjennom den brynja. Det bevarer hjertet.
b) Men det tales også om livets rettferdighet i Guds ord. Det er den daglige helliggjørelse, kampen for å leve etter Guds vilje i hverdagslivet. Hver dag må vi velge Guds vilje, ja ofte flere ganger daglig. 1. Tes. 5,8; 1. Joh. 3,7.10; 1. Pet. 2, 1f. 11. 24. L. Hope sa: ”Dersom vi sette større krav til oss sjølve, fikk vi meir bruk for nåden.” Når vi slik arbeider på oss selv, er det ikke for å bli kristne eller fortjene noe hos Gud. Det kan vi aldri. Alt er av nåde. Men det er for at Djevelen ikke skal kunne angripe oss. Du er et lett bytte for Satan dersom du åpenbart synder mot Guds bud. Da kan han si: der ser du, du er ikke bedre enn hedningene. Dessuten kan vi lett bli til skade og skam for evangeliet hvis vi lever et slurvet kristenliv. Uoppgjort synd er brennende piler som rammer hjertelivet. De er dødelige for gudslivet.
3. Sko.
Sko på føttene er til beskyttelse og for å sette oss bedre i stand til å løpe. Når Paulus bruker bildet av soldaten her, er det for å gjøre oss i stand til krig. Og skoene er "den beredskap som fredens evangelium gir".
Her må vi først se litt på oversettelsen. På gresk står egentlig: Underbundet om føttene med fredens evangeliums beredskap. O. Moe oversetter: den kampberedskap som fredens evangelium gir. Derimot oversetter Lyder Brun (1945) på denne måten: ha som sko på føttene villigheten til å forkynne fredens evangelium. Slik er også dansk bibel (1917) og svensk NT (1981). - Men skoene har ikke så mye med vår vilje til å forkynne å gjøre. Hovedsaken må være det evangeliet er og gir oss, ikke det vi er. Når vi tar til oss av Guds ord om fred med Gud, er det den beste beredskap til å kjempe mot Djevelen. Evangeliet om Jesus gir kraft og innhold i vitnesbyrdet og frimodighet i striden mot den onde.
4. Skjold.
Det var to slags skjold i det romerske rike: et lite rundt som var lett å bevege, og et stort, avlangt skjold som dekket nesten hele kroppen. Det siste er brukt her. Det kaltes "Thyreos", som er samme ordstamme som Thyra som betyr dør. Skjoldet var altså som ei dør i størrelse og skjulte hele kroppen. Det var et godt vern.
Skjoldet er troen.
Og det er viktig: grip framfor alt troens skjold, står det. Ingen ting er så viktig for et Guds barn som å bevare troen på og tilliten til Gud. Og troen er et uovervinnelig vern. Den kan slokke Djevelens brennende piler.
I gammel tid brukte de piler som angrepsvåpen, og noen av dem kunne være som små brannfakler. De ble kastet eller skutt mot fienden som slik ble satt i brann. Over skjoldet var trukket med lær.
Hva er de brennende pilene? Det må være all fristelse til synd. All syndig lyst, tvil, vrede og fortvilelse er slike piler. Når vi opplever lidelse, stiller vi ofte spørsmål ved Guds godhet. Har Gud glemt oss? Knurrer vi når vi mister en kjær venn, blir syk eller opplever andre vansker? Det er satans piler. Eller plutselige innskytelser til syndige tanker og handlinger kan brenne seg inn i oss.
Hva gjør vi da? Hva har vi å møte det med?
Troen på Jesus sier at vi er frelst og fri på tross av slike fristelser. Endog om vi skulle falle i noen synd, kjenner troen veien til frihet. Det er ikke å unnskylde synden eller bortforklare den. Det er å bekjenne og innrømme alt for Gud og søke ny nåde og tilgivelse. Da er vi dekket av Guds trofasthet og barmhjertighet. Salme 5,13. Det er hans frelsesnåde.
På denne måten skal vi kunne slukke alle de brennende piler. Troen er et effektivt vern.
5. Hjelm.
Ta på frelsens hjelm, v. 17. Hjelmen var av metall, gjerne messing eller bronse og dekket hele hodet. Et trekk ved de romerske hjelmene var at de også var en pryd. De kunne ha fjører og flotte, høye utsmykninger.
Hjelmen er frelsen. I Bibelen er frelse brukt i flere betydninger: om fortid da Jesus frelste alle på Golgata ved å sone all verdens synd; om nåtid når en synder tar imot den ferdige frelse og får del i evangeliet; og om framtid når vi er evig frelst hjemme i himmelen og vi aldri mer kan falle i synd eller komme bort fra Gud.
I denne sammenheng må trolig Paulus mene den siste betydningen: når vi står hjemme i Guds himmel. Slik er ordet også brukt i 1. Tes. 5,8; Jes. 59,17. Det var tanken på hjemmet der oppe som ofte holdt motet oppe hos martyren foran de ville dyr eller misjonæren på en ensom utpost. Da kom også fristelsen og anklagen. Håpet om frelse berget dem igjennom. Hvordan kan en Kristi soldat kjempe godt om han ikke eier håp om seier?
- Når Himlen er oss kjær og søt og yndig,
da bliver Herrens hær i striden myndig...
Og vårt håp er faktisk vår pryd. Vi har ingen ære av det, alt er Guds verk. Men vi kan rose oss av håp om herlighet, sier Paulus. Rom. 5,2.
Ordet om Jesu gjenkomst og at vi skal samles i Guds himmel, har en ganske sterk dragning og kraft i seg. Vi må ikke glemme det i denne siste tid. Det bevarer oss også fra å gro for fast i denne verden, og dermed til å gjøre mer for Jesus og ofre mer til Guds rike. Livet er så kort og altfor kostbart til verdslige fornøyelser.
6. Sverdet.
Ta Åndens sverd som er Guds ord, v. 17. Sverdet er et angrepsvåpen på samme tid som det kan brukes til forsvar. Romerske soldater kunne bruke to slags sverd: et stort og et lite. Det siste er brukt her. Det var tve-egga, Hebr. 4,12. Det kalles Åndens sverd fordi Ånden skal bruke Guds ord på oss. Det kan brukes både til forsvar og til angrep - slik er dette det eneste angrepsvåpen i rustningen. "Det kalles Åndens sverd fordi Guds Ånd gir det og inspirerer det. Åndens hjelp er nødvendig for å tolke det" (M.R. Vincent). Jesus brukte Guds ord slik til Djevelen i ørkenen, Mat. 4, 1-11.
7. Bønn.
Bønnen hører med til rustningen og gjelder i grunnen hver enkelt del av den. Dette kommer best fram i oversettelsen av 1930: "idet I til enhver tid beder...". I grunnteksten står et ord som binder bønnen sammen med frelsens hjelm og Åndens sverd. Og vi har ikke kraft i oss selv til å kjempe mot den Onde. Bønnen er vår største resurs slik. Her får vi bøye oss innfor den levende og hellige Gud. I bønnen legger vi vår svake hånd i de naglemerkede og allmektige hender. Da blir en kristen uovervinnelig. da er det ikke vi som kjemper - det er Herren selv. Derfor er det egentlig Gud selv som seirer og vi har ingen ære av det.
Bønnen blir her sett fra flere synspunkter:
a) Stadig og vedholdende bønn: be til enhver tid.
b) Bønn i Ånden.
c) Årvåken bønn.
d) Altomfattende bønn: for alle de hellige.
e) Bønn for forkynneren: be også for meg.
La oss aldri glemme denne siste del – den kan bli avgjørende i vårt liv med Gud.
Ef 5,1-21 Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, 2 og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. 3 Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – 4 og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn! 5 For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike. 6 La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. 7 Gjør derfor ikke felles sak med dem! 8 Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! 9 For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. 10 Prøv da hva som er til behag for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! 12 For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. 13 Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbaret, er lys. 14 Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. 15 Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, 16 så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. 17 Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! 18 Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, 19 så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, 20 og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. 21 Underordne dere under hverandre i Kristi frykt.
Dette avsnittet er en naturlig følge av det foregående. Det nye gudslivet er å følge Guds egne anvisninger, så å si. Det er å ha Kristi kjærlighet til forbinde, som NB-05 har som overskrift her. Derfor kommer her en del gjentagelser om å avlegge det gamle og ikle seg det nye. Bibelen er praktisk i sin formaning, og vi gjør vel i å følge den. – Lloyd-Jones sier at de to første vers kanskje er det høyeste av all lære og det største ideal for livet.
1. Leve i Kristi kjærlighet, v. 1-7.
Kapitlet begynner med en sterk formaning, og det er sagt til troende. De er Guds kjære og elskede barn. Det er vi ved troende og ikke ved noe annet. Gud har tilgitt oss synden, kap. 4, 32. Derfor skal vi være Guds etterfølgere. Det er tydelig og sterk tale, og det gjelder hverdagslivet.
Dette livet blir nå konkretisert. For vi kan med god grunn spørre: Hva betyr det å følge Gud? Et viktig kjennetegn på Gud i forhold til oss mennesker, er hans kjærlighet. Joh. 3, 16. Da blir det naturlig for Paulus å fortsette slik: og vandre i kjærlighet. På gresk er brukt det samme grunnord for kjærlighet her som for å elske hos Joh. 3. Han begrunner det videre med at Kristus har elsket oss, og nå forklarer han mer hva denne kjærlighet er.
For nå viser han hva Kristus gjorde for oss: han ga seg selv som en gave og et offer. Her har vi et konsentrat av hele frelsesverket. Derfor oversetter Bibelen Guds Ord dette slik: En offergave og et blodig offer for Gud. Han tenker her på Jesu død på korset der han ofret seg selv for våre synder. Og det var Gud som sendte ham til oss.
Kjærligheten er altså praktisk. Det er ikke nok å si til folket f. eks. på et møte, at vi elsker dem så høyt. Det er ikke nok å si til en syk: Jeg er så glad i deg. Han blir ikke frisk av det, han trenger legemlig hjelp. Det er da vi blir til en velbehagelig duft for Gud. Dette viser til lovprisningsofferet i GT. 2. Mos. 29, 18 og 25.
Skal vi bli det, kan vi ikke leve i synd. V. 3 ff nevner flere grove synder. Det er kanskje litt overraskende at hor og pengekjærhet settes på samme linje. Det kommer nok bl. a. av at alt som drar hjertet bort fra Gud, er like galt i Guds øyne. Vi klassifiserer ofte synden, og menneskene mener at noen synder er så stygge at de ikke skal nevnes en gang. Samtidig lever de kanskje i skjulte synder som sladder og småløgn i hverdagslivet. Det er hykleri.
Det alvorlige ved alle synder, er at slike mennesker har ikke arv i Guds rike, dvs. de kommer ikke til himmelen når de dør, v. 5. Derfor må vi ikke bedra oss selv eller la andre lure oss med tomme ord, v. 6. Tomme ord er tale uten støtte i Guds ord. Det er å si at synden ikke er så farlig, at en gjerning ikke er synd selv om Bibelen sier det. Alle bortforklaringer av Bibelen kommer inn under dette. De som taler slik, glemmer at Guds vrede vil komme over både de som gjør synder og de som godkjenner og tillater synder.
Derfor må vi ikke gå sammen med slike, for vi kan selv bli smittet av villfarelsen. V. 7. Det betyr at det er og må være et sterkt skille mellom Guds barn og verden. Det er mye verden gjør som en kristen ikke kan være med på. Her skal vi være tydelige, selv om noen blir fornærmet eller kritiserer oss.
Det betyr selvsagt ikke at vi kan leve akkurat som Gud i vårt daglige liv. Det er overmot å tenke slik. Det er i hovedsaken vi skal leve som det sømmer seg for Guds folk. Da skal vi ikke sammenligne oss med det verden og sløve kristne ønsker, men med det Guds ord sier om saken. Det som sømmer seg for de troende, v. 3, er å leve i samsvar med Ordet og la Guds vilje styre vilje og liv. Da er vi Guds etterfølgere. Det hender nok at vi faller i synd, da vil vi straks gå til Gud og be om tilgivelse. Det viser at vi virkelig er Guds etterfølgere.
Ordet for ”etterfølger” betyr å etterligne, imitere. Det er noe ved Gud selv som vi kan gjøre etter ham, selv om det ikke blir like fullkomment. Gud har egenskaper som vi ikke kan imitere. Han er Gud og vi er mennesker. Han har f. eks. en herlighet som vi aldri oppnår her i livet. Og han er evig, uten fødsel og død. Vi er født inn i verden og skal dø en dag. Gud er allmektig, allvitende og alle steds nærværende. Vi kan ingen ting av det.
Men han er noe mer. Han er rettferdig og hellig, kjærlig og nådig m.m. Og her er det at Bibelen kaller oss til etterfølgelse. Vi skal ikke bli kristne på den måten. Det er vi av nåde. Men blant våre medmennesker kunne vi ofte være bedre – både for å vise dem Guds rike og for å hjelpe i nød.
Nå har Gud vist seg for verden på en spesiell måte. Det er ved Jesus, sin Sønn. Han har forklart og vist hvem og hva Gud er, Joh. 1, 18. Og i sin avskjedstale sier Jesus: Den som har sett meg, har sett faderen. Joh. 14, 9. Derfor kan vi se på Jesus, hvordan han var og levde som menneske – der er vårt forbilde.
2. Leve som lysets barn, v. 8-14.
Nå begynner Paulus med en ny tankerekke, men om samme tema. Her taler han om motsetningene lys og mørke. De troende er lysets barn, mens verden vandrer i mørke. Nå minner apostelen dem om at de skal leve hverdagslivet som lysets barn.
Han konkretiserer også her hva dette lyset betyr, v. 9. Et slikt liv består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Det er gode menneskelige dyder, men det er egentlig beskrivelse av livet i lyset her. Jfr. 1. Joh. 1, 7. Det er dyder i forhold til Herren, v. 10. Verdslige mennesker kan også være snille og gode ytre sett. Men når en kristen gjør de samme gjerninger, blir det noe annet, for han gjør det for Guds skyld. Han vil ære sin Mester og tjene menneskene fordi de er Guds skapninger.
Straks kommer en formaning om ikke å ta del i verdens vesen, v. 11. Der er et skille mellom kristne og verdslige. Disse to kan ikke forenes. Når noen vil gjøre de kristne lik verden, viser det svikt i åndelig dømmekraft. Det er risikabelt å ha slike mennesker som ledere.
En ny og kanskje overraskende formaning følger nå: Refs dem heller. Det er ikke nok for oss å holde oss borte fra verdens vesen og levemåte. Vi skal peke på at det er galt å synde. Det vil koste mye mer enn vanlig evangelieforkynnelse. For da tråkker vi på andre mennesker, sier de. Derfor må vi gjøre det høflig og forsiktig og med vennlighet og kjærlighet. Men folk må forstå hva det innebærer å leve i synd.
I neste vers ser vi at det antagelig ikke var ”småsynder” Paulus tenkte på, v. 12. Det skjer nok i det skjulte, men Gud kjenner det. Og om det er skjult synd for mennesker, er det en skam for menneskeheten. Antagelig tenker han her på usedelighet av en slik art at til og med hedningene ønsket å skjule dem. Homoseksualitet var f. eks. vanlig i hedenske miljøer.
En side ved refselsen er at synden da blir åpenbart. De som erkjenner synden og ber om nåde, blir frelst fra den. Nye kristne drog kanskje med seg noen av de gamle synder inn i menigheten, og derfor var det viktig for apostelen å peke på at dette var synd. De kunne ikke være kristne og fortsette i syndelivet. Den regel gjelder til alle tider.
Det som blir åpenbart av Gud, er lys. For da blir det klart at synden er synd. Og da får de nytt lys over livet og hele tilværelsen. Da er det Paulus siterer Skriften med en ny formaning eller vekkelsesforkynnelse. Dere må våkne opp, v. 13. Paulus siterer ikke direkte et bibelvers i GT. Han kombinerer heller et par bibelsteder, som Jes. 60, 1 og Jes. 26, 19 og Jes. 51, 17 eller 9, 1. Det er ikke uvanlig hos Paulus. Det er saken og poenget han vil ha fram.
Både søvn og død er bilder på det å være i synd og leve i synden. Synden er både en stilling og en tilstand. Det er å ha en syndig natur, å være i en syndig verden der Gud ikke aksepteres, og å leve ut de lyster og innfall som man har. Det vil Gud kaste lys over og frelse oss fra. For lyset er noe aktivt, det fordriver mørket og dermed synden.
3. Leve i Ånden, v. 15-21.
Ånden er både vår trøster og hjelper og veileder. Han minner oss om det Guds ord sier om livet vårt, og han gir oss mot og kraft til å leve etter det. Helliggjørelse er et liv i Den Hellige Ånd. Derfor har vi ingen ros eller ære av det vi gjør. Å være fylt av Ånden er å følge Åndens anvisninger slik det står i Guds ord.
1) Lev rett!
Først i dette avsnittet får leserne en formaning til å leve forsiktig og være vise i sin omgang med andre mennesker, v. 15ff. Å vandre varlig er å se seg godt for, være forsiktig med det en sier og gjør og ha tanke for andre mennesker og ikke bare seg selv. Egoismen er dessverre en utbredt sykdom.
Vi skal kjøpe den lagelige, beleilige tid. Rett deg etter tiden, sier Luther om det. Bruk tid og omstendigheter med visdom. Å kjøpe kan bety at det koster oss noe å gå Guds vei. Vi må gi avkall på noe for å gjøre Guds gjerning. Den lagelige tid betyr da anledningene vi får til å vitne og gjøre godt.
Dagene er onde, sier Paulus, jfr. kap. 6, 13. Vår motstander, djevelen, gjør hva han kan for å hindre de troende i å gjøre Guds gjerning. Han gjør det både ved å fylle vår tid med jordiske ting og gjøre oss opptatt, og ved å gjøre aktiv motstand mot oss på ulike måter. Når dagene er onde betyr det at det er vanskelig å lese rett som kristen, og å finne anledninger til å arbeide for Gud.
Da er det viktig å være vis og forstandig og ikke går rett fram etter egen vilje. Å vise rett forstand i slike tilfelle er å prøve å forstå hva Gud vil i enhver situasjon. Hans vilje vil alltid stemme med det Guds ord sier. Det er et godt utgangspunkt og en viktig rettesnor. Da må vi også bruke Bibelen flittig. Der står det mye om vår vandring, både i formaningene i NT og f. eks. i Ordspråket og Forkynneren. Det er her vi lærer å kjenne Guds praktiske visdom.
2) Fylt av Ånden.
Dernest kommer noen flere formaninger. Den første gjelder forholdet til alkohol, v. 18. Det var på sin plass på den tid da de kristne kom rett ut fra hedenskapet. Vår tid er også blitt mer og mer alkoholisert. Kristne mennesker tar etter verden og mener det er legalt å drikke litt.
Paulus peker her på følger av alkohol til alle tider. Den fører bare til utskeielser. Og det betyr f. eks verdslig tankegang og påfølgende handlinger. ”Drukne av vin” betyr ikke bare ”døddrukken”. Paulus peker på selve saken: det å drikke leder mennesker på gal vei. Går vi tilbake til versene foran, ser vi det bedre. Alkoholen sløvner tanke og sinn og du er ikke lenger årvåken og forstandig og vis.
Når vi tenker på at noen tåler meget lite alkohol for å bli avhengig, blir det noe søkt å vise til måtehold. Vi må tenke på at vin etc. ikke er en nødvendig drikk i vårt miljø og samfunn, slik det gjerne var i det gamle Romerriket. Og når det ikke er nødvendig, hvorfor skal vi da friste oss selv og særlig svake sjeler til noe som så lett kan føre dem på villspor og ut i synd?
Det motsatte er å leve livet etter Guds vilje der hans Ånd leder oss. Å være fylt av Ånden kan ikke være forenet med å leve i utskeielser og synd. Ånden leder oss på rene stier.
Et liv i Ånden blir å tale åndelig med hverandre, synge og spille for Herren i våre hjerter. Og det vil vise seg i det ytre liv. Da vil et Guds barn takke Gud for alt, selv om det føles tungt og vanskelig, ja, til og med umulig, v. 20. Vi får takke Gud i Jesus navn fordi vi vet at han alltid vil oss det beste. Han er jo vår far, og da vil han ikke sende noe ondt over oss.
3) Underordning, v. 21.
Den neste formaning er at vi skal underordne oss under hverandre. Ingen skal ”sjefe” og kommandere i et hjem eller på en arbeidsplass som om han var general for sine soldater. I et kristent samfunn er det gjensidig respekt fordi vi frykter Kristus. Det er han som er vår leder. Vi står egentlig alle på samme linje. Vi har hver vår oppgave. Er noen en leder, skal han ta hensyn til de som er under ham. Og underordnede skal i prinsippet være lydige mot sine overordnede.
Flere har pekt på at her er tanken på menigheten som et legeme tydelig. Se v. 19 og 23f. og kap. 4 og kap. 1, 22-23. Derfor binder dette verset sammen det som har stått før og det som nå kommer - hustavlen. Kristus er hodet som leder alt, mens hver enkelt av oss er et lem på Kristi legeme. Skal det fungere, må alle utføre sin spesielle oppgave.
Denne formaningsdelen er altså talt til Guds folk og ikke til verden. (Du får ikke en gris til å være som et menneske selv om du formaner den til det. Et menneske kan derimot oppføre seg som et menneske.)
Formaninga sikter (her) mot et rett kristenliv og (indre) enhet mellom de kristne.
I. De kristnes liv, v. 1-3.
Her skal vi gå inn i noen ord og begrep i denne delen av brevet.
1) Eg formaner (eg legg dykk på hjarta). Det greske ordet er parakaleå, som betyr å trøste, be, formane, tilkalle. Se også Rom. 12, 1. Ordet "altså" viser tilbake til kap. 1-3: formaningen bygger på og skjer på grunnlag av evangeliet om Guds nåde. I Rom. 12, 1 står det slik: Jeg formaner dere ved Guds miskunn.
2) Jeg som er fange for Herrens skyld: Han ber ikke om sympati for sin egen del eller vil kalle frem følelser om at han var i fengsel. - Men han visste hva det kostet å være en sann kristen, derfor hadde han rett til å tale om dette. En som er blitt krøpling i trafikken, kan lettere formane de unge trafikantene til forsiktighet og mindre fart. Paulus hadde selv levd et verdig liv - derfor ble han fengslet. Nå kan han si: selv om det koster mye, bør vi leve det rette livet. Og det skal skje både for Guds skyld, og for at et slik liv er prisen verd.
3) Hensikten med livet er å leve verdig vårt kall. Ordet verdig er aksios som betyr: det som oppveier, som et lodd på en vekt - for at det skal balansere.
Mitt liv er i en vektskål: hva balanserer det mot? Naboen, folkemeiningen, det de fleste sier? Dagbladet? - Hva bestemmer hvorledes du skal leve i hverdagen?
Hva tid lever du verdig? Vår standard (eller vektlodd) er Guds vilje, dvs. Gud selv. Kap. 5, 1: Bli Guds etterfølgere. Kap. 5, 25: Mennene skal elske konene slik Kristus elsket oss. Det er et høyt mål. Ordet etterfølger i v. 1 er mimætai som betyr å imitere, være lik, leve slik som Gud lever! Og denne likhet finner vi i Bibelens budskap. Bare da er livet vårt verdig kallet - vi er jo kalt til å være Guds barn. Bibelen slår aldri av på dette "kravet".
4) Enheten er viktig, v. 3 og 6-7. Her er ment indre enhet blant de troende, ikke en ytre organisatorisk enhet. Den kommer ikke av seg selv. Derfor står det: legg vinn på. Det blir lett uenighet, strid og skille mellom mennesker generelt fordi vi er så ulike på alle måter. Det skjer også mellom kristne. Vi er fullt og heilt menneske selv om vi er kristne. Årsaken er svært ofte at vårt eget kjød får rom, dvs. egeninteressen. Og det skjer ofte ved at vi gir rom for sladder, baktalelse, løgn og uro. Noen mennesker er "flinke" til å skape uro om den minste ting uten å se perspektivet. Derfor står det slik her: Åndens enhet i fredens sambånd, eller på Nynorsk: ”Legg vinn på å være eitt i Anden, i den fred som bind saman.” Vi har i grunnen så mye felles med alle andre Guds barn, v. 4-6. De konkrete formaningene i v. 2 sikter nettopp mot å holda på denne freden i Ånden.
II. Fem store begrep i kristenlivet - som kan bevare freden og vise at vi lever et sant Guds-liv. De forteller hva det er å leve verdig kallet. Her er noe av Guds standard, og derfor noe å prøve seg på.
1) Ydmykhet. På gresk ordet er tapeinofrosynæ. Grekerne brukte det om slavefrykten, om å være krypende og smiskende overfor andre, de som er over en. I bibelsk betydning får det et annet innhold - Bibelen fyller ofte gamle ord med nytt innhold. Den kristne ydmykhet kommer først av selverkjennelse. St. Bernhard sa: det som gjør oss klar over at vi er uverdige. Dernest kommer det av å sammenlikne oss med Kristus og Guds krav. Vi blir ikke alltid ydmyke av å sammenlikne oss med andre mennesker. En kan tro at en er en ganske bra pianist, til og med god! til vi møter en verkelig mester. Da hører vi ofte forskjellen. - Å være ydmyk er å tenke lite eller ringt om seg selv og sette seg selv nederst. Fil. 2, 3-4: Det er en sterk prøve på å være ydmyk. Vi blir formant til å leve ydmykt, ja med all ydmykhet (NN-30).
Paulus kunne vitne om det, Apg. 23,1: Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag. 24, 16: Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og menneske. I Nn-78 står det slik: eit reint samvit. Det er sterkt å kunne si det.
2) Mildhet. NN-78 har: ta dere ikke til rette. NO-30 har: saktmodighet. På gresk står praotes: de som ikke krever sin rett eller gjør seg selv gjeldende. Ordet er brukt om Jesus i Mat. 11, 29: jeg er mild (saktmodig).
3) Langmodighet, i Nn-78: ver tolsame. Det er mot til å gå langsomt.
Det betyr å tåle mye av andre mennesker. De setter oss ofte på prøve, og det spørs hvor mye vi klarer å ta imot. En hovedsak er å ikke slå eller ta igjen. Det betyr nærmest tålmodighet: å tåle trengsel, sykdom og problemer av andre. Rom. 12, 12: vær tålmodige i trengselen. Grunnbetydningen blir: å være standhaftig og ikke misse motet i alt som skjer, særlig overfor medkristne. Her taper vi kanskje lettest - og da blir freden brutt.
4) Vi skal bære over med hverandre - fordi vi er så ulike. Vi har ulikt temperament, smak, vaner, planer for livet og arbeidsmåter. Vi må lære å tåle andre - både i teologi og liv - når det ikke går på det sentrale, det åndelige livs grunnlag og hovedsak.
Det skal lite til for å ødelegge: vi blir uvennlige, sure, tåler ikke andres meninger, vi finner feil, blir utilfredse og irritable. Alt dette er med og ødelegger fredens sambånd.
5) Løsningen er: i kjærlighet. Ordet er her agape som betyr den forpliktende kjærligheten som tar ansvar og er villig til å ofre for andre. Ordet er brukt om Guds kjærlighet i Kristus til menneskene, Joh. 3, 16. Dette prinsippet skal styre alle våre reaksjoner mot andre! Og det er en vanskelig kunst.
III. Det vi har felles, v. 4-6.
På tross av at vi mennesker er ulike på mest alle område, har vi mye felles som kristne. Og dette går på tvers av mest alle konfesjoner og kirkesamfunn. Dermed har vi ikke sagt at konfesjoner er likegyldige, men vi finner altså et minste felles multiplum hos alle troende i alle land til alle tider i alle evangeliske kirker. Men det er heller ikke gitt oss å skille rett mellom alle ting som er rett i de forskjellige samfunn. Mye må vi overlate til den endelige dom. Men kan hende blir vi overrasket her.
Kirken er en enhet fordi Gud er en. På samme tid er den mangfoldig ved at mange gaver er i verksomhet, v. 7-10. Hva er felles her?
1) Vi er ett legeme. Alle kristne tilhører det ene legemet, Kristus. Dette blir omtalt mer i kap. 5, 23-32. Paulus kaller det et mysterium, en hemmelighet. Vi kan aldri skape et synlig legeme, en kirke, av alle kristne.
2) Vi har en Ånd, Den Hellige Ånd. Det er den samme Ånd som kalte oss til Gud da vi var syndere, som føder oss på nytt og viser oss Kristus som eneste Frelser. Ingen andre kan gjøre det.
3) Vi har et håp som er den himmelske arven. Håpet etter døden er svært viktig for de kristne - og vi finner den samme lengselen hos hedningene: hvorledes skal de finne fred bak graven. Vi fikk håpet da vi ble kalt - her i betydningen av å tok imot kallet.
4) Vi har en felles Herre, Jesus Kristus. Der han ikke er herre, er det ingen enhet. Om de ser ulikt på deler av den kristne tro, vil alle kristne ha Jesus felles - som eneste frelser.
5) En tro er også felles, ikke styrken på troen eller hvor stor og klar den er i alt. Men troens gjenstand, objekt, hva vi tror på og at vi tror og ikke regner med gjerninger. Vi tror på Gud i Kristus og har gitt slipp på alle våre egne gjerninger.
6) Vi har felles dåp. Her menes ikke dåpens form, men hvem vi er døpt til. Alle kristne er døpt til Kristus etter dåpsbefalingen. Innholdet i dåpen er ellers viktig.
7) Vi har en Gud og noen annen virkelig Gud finnes ikke. Alle andre guder er avguder og dermed ikke virkelige guder. Han er far for alle - ikke i betydningen kristen far, slik at alle mennesker er kristne (jfr. 3, 15). Enten mener Paulus at alle her betyr alle kristne, både av jøder og heidninger (som Dächsel), eller i betydningen en skaper-og herskertanke slik fortsettelsen i verset er: han er over alle, gjennom og i alle. Den første betydningen er mest sannsynlig ettersom alle de andre likhetsteign går ut på å vise hva de troende har felles.
IV. Mangfoldet i kirken, v. 7-16. Om nådegåver.
På tross av at vi er ett legeme og har så mye felles, er det også en mangfoldighet i den kristne kirke. Og det ser vi i alle forsamlinger, mer eller mindre. Dette mangfoldet har med nådegavene å gjøre. Nådegavene er gitt oss for at vi skal tjene og ikke for å vise dem frem. De er nådegaver fordi vi får de av nåde. Vi kan ikke kreve noe, bare be om gaver. Slik kan vi heller ikke kreve bestemte gaver eller tjenester i Guds rike. Gud er suveren på denne måten også. V. 7.
I dette avsnittet finner vi et Messiasord som kanskje er vanskelig å forstå, v. 8 sitert fra Sal. 68, 19. Paulus siterer ikke verset ordrett, og ved første øyekast kan det by på vansker. I salmen står det at han (Kristus) mottok gaver blant menneskene, slik seierherren fikk gaver som tegn på hylling (Dächsel). Slik har Kristus tatt bytte fra fienden, altså skaffet frihet og frelse for syndere. Paulus siterer dette slik at Kristus ga gaver til menneskene. Her kan vi forstå det slik at han ga videre til oss den frelse han vant. Fjellstedt kaller denne salmen "Kristi opphøyelse og kraft".
Som en følge av dette, taler han om de forskjellige nådegaver. Det er han - Kristus - som ga gaver og satte de forskjellige tjenestene i kirken.
1) Noen er apostler, v. 11. Her må være ment de 12 apostlene Jesus valgte seg ut i begynnelsen og som ble et grunnlag for den videre kirken, kap. 2, 20. Aposteltittelen er avgrenset til øyenvitner slik det kommer fram i Apg. 1, 21-22. Somme vil også mene at alle som forkynner i nye områder (for de unådde folk) kan kalles apostler. Men det er det ikke skriftgrunnlag for. Men i den aller første tiden var det noen andre som ble apostler, som f. eks. Paulus. Men det hadde spesielle årsaker.
2) Dernest kommer evangelistene, det er de omreisende predikantene som taler til vekkelse og frelse for uomvendte.
3) Andre er hyrder - det er de som skal hjelpe de troende i kristenlivet, gi åndelig mat. De taler til oppbyggelse.
4) Noen er lærere - ikke som folkeskolelærere, men i åndelige spørsmål. De skal forklare den kristne tro og føre folk inn i Ordet.
Grunnen til at kiken trenger flere tjenester er sagt klart i v. 12f.: Vi skal bli duelige til tjeneste for Gud. Og vi trenger alle hjelp i åndelig vokster, og vi skal være med å kalle andre inn til korset. Vår vokster i troslivet har som mål å gjøre oss faste i troen slik at vi ikke blir revet med av vranglære, v. 13-14. Vranglærerne er dyktige til å få folk med seg. Altfor mange blir revet med og lar seg kaste omkring av andre. Deres lære ser tiltalende ut og mange kan la seg lure. Jfr. Kol. 2, 18.
Løsningen er v. 15: være sannheten tro, dvs. tro mot evangeliet om Jesus som hovedsaken i kristentroen. Men det skal skje i kjærlighet mot alle som er utenfor slik at vi ikke støter dem. Bare sannhet blir en hard holdning. Bare kjærlighet blir bløtaktighet. Alle skal sammen vokse opp til Kristus, v. 16.
V. De kristnes nye liv, v. 17-32.
Dette nye livet er et resultat av at nådegåvene trer i funksjon. Det skjer en veldig forandring med dem som blir frelst av nåde, kap. 2, 8. Og denne forandringa fortsetter hele livet. For dette har med vårt daglige liv å gjøre. Det er tale om hverdagskristendom.
1) De skal ikke leve slik som hedningene lever, v. 17-19. Dette kan bety at leserne har vært hedninger før de ble kristne, og at det ikke er tale om jødekristne. Hedningene lever i synden og kjenner ikke Gud. Flere kjennemerke finner vi her om hedningene:
a) De vandrer i ”sin hugs fåfengd” (Nn-38), eller i NB-05: de ”følger sitt tomme sinn”. V. 17 griper tilbake til tanken i v. 1: om det rette kristenlivet. Paulus sier og vitner - i Herren. Skal en kristen vokse opp til Kristus i kjærlighet, er det først viktig å leve på en annen måte enn hedningene gjør. Det griper han fatt i først.
b) De er formørket i sin forstand, i Nn-78: ”vitet deira (er) formørkt”. De forstår ikke det som handler om Guds rike og frelsen.
c) De er fremmede for Guds liv. Derfor forstår de heller ikke det vesentlige i kristendommen.
d) De er uvitende, Nn-78: dei kjenner ikke han. Uvitenheten er i dem.
e) De er forherdet i sitt hjerte - derfor kjenner de ikke ham. Forherdelse taler om en hardhet der Gud ikke lenger får trenge inn med sin vilje. Ordet betyr en steinart (tuffstein).
f) De er uten skamfølelse, Nn-38: tykkjelause, v. 19. Jfr. Fil. 3, 19.
g) De har kastet seg ut i tøylesløshet eller urenhet, Nn-38: gjeve seg i ulivnad. Her tales om et løssluppent seksualliv. Det kan gjelde både naturlig og unaturlig synd.
h) De lever i all slags umoral, Nn-38: dei driv med all ureinskap.
i) De jager etter penger, NN-38: havesykja; NB-88: griskhet.
2) De kjenner Kristus, v. 20-21: Jesus er det motsatte av det hedenske livet. De har ikke lært Kristus å kjenne slik. De har hørt om han, og er opplært i ham - som sannhet er i Jesus. Etter dette burde de vite hvorledes det rette livet med Gud er.
3) De skal legge av det gamle livet, v. 22. 25-32.
Det gamle menneske er ”hele deres uigenfødte tilstand med alle dens livsytringer” (P. Madsen). Som kristne har vi ikke lenger noe med det å gjøre.
4) Det nye livet skal de ikle seg, v. 23-24. Her skjer det en stadig fornyelse. En fornyelse i gudstroen og gudslivet er forutsetning for fornyelse i det ytre livet. I et normalt kristenliv vil de følges ad.
Vi merker oss hvorledes Paulus skriver om en dobbelhet i kristenlivet: Vi har allerede lagt av oss det gamle, men vi skal fremdeles legge det av oss. Vi er kledt i det nye, men skal stadig kle oss i det. Derfor er kristenlivet en prosess og en vokster i nåden. Blir det stagnasjon, dør livet. Et liv kan aldri stå stille, det må vokse, øka og utvikle seg.
Her kommer apostelens andre bønn for leserne (jfr. 1,16-20). Han bøyer seg igjen for Gud (v.1) som eier dem og skal bestemme over alle, både engler og mennesker, v.15.
Vi får her et nytt gløtt inn i Paulus’ bønneliv, og nå ber han igjen for Guds folk. Det ser ut til å være et viktig emne i hans bønneliv. Du ber kanskje mest for deg selv og for din nære slekt. Noen ber også for hedningene. Og det er ikke galt. Men vi skulle kanskje utvide sirkelen litt mer og be for hverandre som Guds barn. Jeg tror noen tenker slik: Tenk om noen ville be også for meg? For vi kan og skal hjelpe hverandre i dette. Når vi gjør det, blir det også mindre baktale, kritikk og misunnelse. For bønnen har en rensende makt med seg. Du kritiserer ikke så lett de du ber for.
For leserne ber han nå om flere ting:
1) At de må styrkes, v.16.
Vi behøver stadig ny kraft i livet med Gud. Vi tappes for kraft ved arbeid og anstrengelser i livet, også åndelig sett. Den som gir seg mest for Gud, behøver også mest kraft.
Han har nok for alle og gir oss den ved Ånden. Gud skal styrke dem etter sin herlighets rikdom. Og i kap. 1, 19 sier han: Hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.
Og det skjer ved Ånden, ved at han veileder oss, refser oss og gir oss nytt mot alt etter som vi behøver det. Noen ganger bruker Ånden mennesker som sitt redskap, og andre ganger taler han direkte til oss ved minnelser. Vi skal alltid være våkne for at Ånden taler bestandig slik Skriften taler. Det er menneskepåfunn om noe annet kommer fram. Og dette gjelder ”det indre menneske”, altså vårt hjerteliv med Gud.
Merk at Paulus ber for sine venner at de må styrkes på det indre plan. Det er der striden står, og han har omsorg for dem - og ber. Det kan altså være nødvendig at noen ber for oss, at også vi må få styrke og kraft nok. Har vi lite åndskraft fordi det er så få eller ingen som ber nettopp for oss?
I kap. 6, 18-20 sier Paulus at vi skal be alltid – også for han, står det. At han må med frimodighet kan forkynne og kunngjøre evangeliet. Ja, at han kan tale med frimodighet. Var det nødvendig for den store apostel Paulus å ha forbedere, føler nok jeg det ennå mer nødvendig. Er det noen som vil be – også for meg?
En annen erfaring må også nevnes her: Vi får selv mer styrke når vi ber om at Gud må styrke andre! Bønnen får en slags gjensidig tilbakevirkende kraft.
2) At Kristus må bo i dem, v.17.
Jesus tok bolig i oss i gjenfødelsen. Han ikke bare døde for oss og ordnet alt i himmelen. Jesus stiger også inn til oss og er oss nær hele livet. Bønnen er at han alltid må få rom i vært liv og hjerte. Han ber om det, slik at Jesus får prege vårt liv, Gal. 4, 19.
Da blir han husets herre. I den grad Jesus er herre i vårt liv, opplever vi Guds kraft. For det er han som er vår kraft og ikke noe i oss selv. Vi har noen ganger lyst til å styre vårt eget liv og slik gjøre oss uavhengig av Gud. La oss heller overgi nøkkelen til huset til vår Frelser. Det er da det går oss godt. Dette er en del av bønnen.
3) At de må kjenne Kristi kjærlighet, v.19.
Hans kjærlighet åpenbares særlig på korset da han ropte i døden: Det er fullbrakt (Joh.19, 30). I den grad Kristi gjerning for oss blir klar, blir vi rotfestet og grunnfestet i troen. I vår tid behøver vi dette mer enn noensinne. Det er et vern mot vranglære og verdslighet.
Han ber for dem at de må bli rotfestet og grunnfestet, v. 17f. Kristenlivet blir ikke fast og trygt om du hele tiden er opptatt av dine følelser og tanker om hvordan du har det. Her ser du at troen skal ha et feste, den skal bygge på noe som er sterkere enn vårt eget indre liv.
Han bruker først en plante som eksempel. Den må settes i god jord og ofte dyp jord for å få næring og vann nok. Det vises mest i tørketider. Vil den overleve da? Frukten er også avhengig av en god jord der planten får det den trenger.
Dernest bruker han bilde av et hus. Det trenger et godt og solid fundament og grunnvoll. Her er det stormen og motgangen som er i sentrum. Vil huset stå når høststormen kommer? Paulus vil vise hvor viktig dette er. Derfor ber han om det.
Det vi skal bygge på er Kristus og hans verk. Å være rotfestet og grunnfestet der, er å ha et godt og grundig kjennskap til Kristus. For han er jo følgen og resultatet av Guds kjærlighet mot oss. Derfor er det nyttig og nødvendig å bruke tid på det Bibelen sier om frelsen. Det er de overfladiske og lettvinte kristne som først faller. I fristelsens stund hjelper ikke de store ord eller opplevelser i fortiden. Spørsmålet er: Hva eier du i dag?
4) At de må forstå
hvor omfattende Kristi kjærlighet er, v.18. Den er umålelig. Den overgår all kunnskap, v.19 – og er en Guds fylde. Derfor er den også uforståelig og uforklarlig. Vi kan ikke lese oss til denne forståelse, ei heller kan menneskelig fornuft forklare den. Her må Guds ånd hjelpe oss og lede oss trinn for trinn. Det skjer både ved dypere bibelstudium og bønn og i vårt daglige erfaringsliv med Kristus. Der opplever vi at hans kjærlighet når oss. Da blir det ikke noe vi vet og kan, men noe vi har opplevd. Det er ikke nok med teoretisk og ”død” kunnskap. Vi må selv få se inn i Guds hjerte og fylles til all Guds fylde.
5) Kjærlighetens omfang.
Her bruker apostelen fire uttrykk for å si noe om det. Han bruker de vanlige retninger i verden for å vise størrelsen av Guds kjærlighet.
Dens bredde: den når alle mennesker i hele verden. Gud elsker jødene som sitt eget spesielle folk. Og han elsker hedninger av alle trossamfunn der. Han elsker muslimene som nå er en så veldig stor gruppe. Han elsker de fine og de dårlige – også meg, sier Paulus. 1. Tim. 1, 15.
Dens lengde: den er evig og varer livet ut, fra vogge til grav, fra Adam til det siste menneske. Hele verdenshistorien er innbefattet i dette ordet Kjærlighetens lengde.
Dens dybde: den når de dypest falne og omfatter det verste fall i ditt liv. ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Ingen kan visst utgrunne det i dette liv. Vi har så lett for å sette noen til side: De kan umulig bli frelst. Å, jo! Guds kjærlighet kjenner ingen grenser.
Dens høyde: den løfter en synder fra dypet til himmelen, røveren blir et Guds barn, og Gud setter oss i himmelen med Kristus. Objektivt sett er vi der allerede nå ved troen. Men himmelens høyde er så stor at heller ikke den fatter vi.
6) Kristus gjør mer
enn vi kan be om, v.20. Slik kraft gir han oss at vi får mer enn vi ber om. For Gud kan gjøre "uendelig mye mer" (Ny overs. 75).
7) Til Guds ære.
Alt skal skje til Guds ære, v.21. Det er den dypeste grunn til alt Guds verk. Hans ære skal utfoldes i menigheten, ved at vi lar oss frelse og lede av Kristus. Dette skal bli fullkomment i evigheten da lovsangen til Guds ære aldri skal ta slutt. Du blir vel med der? Ennå er det tid til å komme og få del i dette frelsesverk.
Paulus begynner dette avsnittet med å forsikre dem om sin forbønn. Det kommer han tilbake til i v. 14ff., og viser der innholdet i bønnen. I mellomtiden taler han om sitt kall og mer om Kristus og hemmeligheten. Og han tenker særlig på hedningenes plass i menigheten.
1. Paulus’ stilling, v. 1.
Både her og i kap. 4, 1 sier han at han er fange. Derfor kaller vi dette og andre brev for fangenskapsbrev. De er skrevet i fengsel. Og han er der for deres skyld og for Herrens skyld. Han er fanget fordi han forkynner evangeliet om Kristus. Han nevner også sine trengsler i f. eks. v. 13. Det har ikke alltid vært lett å være evangelist og misjonær, og fremdeles koster det.
Hvis en forkynner tar sin tjeneste alvorlig, vil han kjenne den smerte det er å tale Guds ord uavkortet til folket som ofte ikke vil høre. Han kjenner smerten over de mange ufrelste og nøden for at noen må bli frelst. Han er blitt Kristi trell og må gå hans ærend.
2. Paulus’ oppdrag, v. 2ff.
Gud hadde gitt ham en spesiell tjeneste i den nye husholdning som Herren hadde opprettet, v. 2. Både tjenesten og husholdningen handlet om nåde og var av nåde. Paulus skulle formidle dette til leserne, ja enda lenger ut. Husholdning taler først om Guds frelsesplan med hele verden. Men her betyr nok ordet det oppdrag Paulus hadde av nåde. Han skulle forvalte evangeliet i sin tid. Slik er vi også alle husholdere som må være tro mot oppdragsgiveren, sml. 1. Kor. 4, 2. Vi skal gjøre regnskap for ham en dag.
Gud hadde satt ham til denne tjenesten, det var ikke noe han hadde valgt selv. Slik taler alltid Paulus om seg selv. Derfor var det av nåde. Nå skulle han forkynne og bringe videre Guds nåde, dvs. evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Han er nå blitt en tjener av nåde for evangeliet, v. 7. Det står i stor kontrast til det han gjorde før da han tjente loven og forfulgte evangeliets tjenere.
Nå viser han til det han har skrevet i kap. 1-2 i Efeserbrevet: Slik jeg ovenfor har skrevet med få ord, v. 3. Det er hemmeligheten eller mysteriet han har talt om, og da viser han særlig til kap. 2, 11-22. Den kunnskapen han hadde om det, hadde han ikke studert seg til. Han hadde fått det ved en spesiell åpenbaring. Gud hadde vist ham noe som han ikke hadde visst før. Noe står nok i GT, men han fikk nå se sammenhengen i Guds frelsesplan på en ny måte. Når efeserne leser dette, vil de forstå at han kjenner Guds frelse, v. 4.
Han har ikke bare kunnskap, men innsikt i evangeliet. Det måtte en åpenbaring til, fordi evangeliet ”er utilgængelig for den menneskelige fornuft og religiøse sans” (Frøkjær-Jensen). Denne danske teologen gjør også oppmerksom på at ordet for å ”lese” (anaginåskå) egentlig betyr å lese høyt i menigheten slik de gjorde med skrifter fra GT. Ved en slik opplesning i gudstjenesten, måtte alle tekster være hellige tekster (sml. Kol. 4, 16). Dermed stilles Paulus’ brev på samme plan som GT. Det er en interessant tanke.
I v. 5 sier han klart at tidligere slekter har ikke kjent til dette. Det er altså noe om frelsen som ikke er nedtegnet i GT.: ”Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent…” Den nye pakt kaster nytt lys over Guds vilje og plan. Og det er ikke bare Paulus som vet dette, men også apostler og profeter. Men Paulus har nok fått en spesiell åpenbaring når han sier: han har kunngjort det for meg, v. 3. Alt var i Guds plan fra evighet av, den var ikke en ”nødløsning” etter syndefallet. Nå skal han forkynne det videre til folket ved sine brev og sin tale.
Innholdet i denne hemmelighet finner vi i v. 7: ”At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.” Også i den gamle pakt kunne en hedning bli med i Israels som proselytt. Og det var de som hadde løftene hos profetene. Jesu gjerning var å åpne veien fullt og helt for alle folk. Medarving betyr å arve på lik linje med samme rett – det hadde aldri en hedning fått før. Løftet om Messias og frelse gjaldt ikke lenger bare jødene, men alle troende. Dette var mer revolusjonerende enn de fleste forstår i dag. Hemmeligheten er hele evangeliets budskap om frelsen i Jesus Kristus som gjelder for alle.
Å forkynne dette var Paulus’ oppdrag, v. 7. Men det er i kraft av Guds nåde at han er forkynner. Og ved Guds kraft har han vært forkynner og utført oppdraget. Den holdningen og ydmykheten må alle forkynnere ha om de skal være i Guds vilje.
3. Paulus som hedningmisjonær, v. 8ff.
Paulus taler noen ganger om seg selv. Det er alltid farlig. Men vi legger merke til at han taler meget ydmykt her. Han er den minste av alle de troende. I 1. Kor. 15, 9 sier han at han er den ringeste av apostlene, og i 1. Tim.1, 15 er han den største blant syndere – og det er i et av de siste brev han skriver. Der ser vi litt av voksteren i hans liv.
Men her gjelder det altså tjenesten. Han skulle forkynne evangeliet for hedningene. Etter eget utsagn er han en liten forkynner. Og budskapet er veldig stort. Han kaller det ”Kristi uransakelige rikdom”. Små redskap kan altså få bære fram et stort budskap. Både Paulus og vi undrer oss ofte over at vi kunne brukes i tjenesten. Vi blir små hos Jesus, både som kristne og som arbeidere.
Denne uransakelige rikdom er evangeliet. Mange ser bare et ord når de leser det, noe som ikke gjør særlig inntrykk på dem. Men evangeliet er så rikt at vi vil aldri forstå det til bunns her i livet, fordi det handler om guddommelige og evige ting. Uransakelig betyr uuttømmelig, noe du aldri kommer til bunns i eller forstår fullt ut. Her i tiden vil det alltid være mange spørsmål vi ikke finner svar på. Da skal vi tenke at det er for stort for meg, jeg fatter ikke Guds tanker – som profeten taler om i Jes. 55, 9.
Paulus’ oppdrag var ”å opplyse alle” om dette, v. 9. Han fikk ikke tale til alle mennesker, men han skrev det ned slik at vi også får se det. Husholdningen betyr her Guds frelsesplan. Den er fra evighet av, men lå skjult hos Gud. Ved evangeliet er alt dette kommet fram i lyset. Nå skal Paulus tale om dette til folket.
I v. 10 ser vi et nytt uttrykk: Guds mangfoldige visdom. Den ligger bak alt det Gud gjør. Like lite som vi forstår selve evangeliets innhold og husholdningen, forstår vi heller ikke måten han fører budskapet fram på. Vi synes at han bruker mange omveier for å nå sitt mål. Også disse veier var med i hans plan, og vi må overlate det til ham som ser det best. Det er lettere når vi tenker at det handler om evige planer som vi ikke har evne til å skjønne. Et lite barn har ikke forutsetninger for å forstå høyere matematikk.
Det lyder underlig for oss at også makter og myndigheter i himmelen skulle få høre dette av menigheten. Det er trolig englene i himmelen, som er ukjent med frelsen. Men en dag skal englene få se inn i evangeliet og hva det betyr.
Også det var med i Guds plan fra evige tider av, v. 11. Frelsen skulle en gang bli kjent for alle. Og det ble fullført da Jesus ropte ”fullbrakt” på Golgata.
Nå ser vi resultatet av frelsesverket: Vi har frimodighet fordi Jesus har tatt all vår skyld og dom på seg og er blitt rettferdige i Kristus, v. 12. Ved troen har vi adgang til hele Guds rike fordi Jesus åpnet veien, og det har vi tillit til er nok. Det er i grunnen troen.
I v. 13 går han over til å tale direkte til leserne om deres behov. Han ber dem om å være frimodige midt i trengselen. For når de hørte at Paulus var i fengsel på grunn av at han forkynte evangeliet, kunne de tenke at Gud hadde sviktet ham. Vi har så lett for å tenke jordisk, og mange har en lykkefilosofi som sier at det alltid må gå godt for en kristen. Er det ikke noe galt med oss, når vi opplever motgang og tunge dager?
Nei, sier Paulus. Lidelsen er nødvendig. Bibelen sier tydelig at de troende vil oppleve motgang, f. eks. i Apg. 14, 22. Den blir dermed en bekreftelse på at Guds ord er sant og Paulus er en rett forkynner. Det må jo være en ære for dem som Paulus har talt til. Den viser også at Paulus elsker dem og er villig til å lide for at de skal få høre evangeliet. Det er fra disse ordene han så går over til å be for dem.
