164) Luk. 24, 1-9 (12).

Luk. 24, 1-9 (12).

Jesu oppstandelse er en viktig hjørnestein i grunnmuren for kristendommen. Ved siden av korset har den stor betydning for oss. Hvis ikke Jesus hadde stått opp fra de døde, ville vår kristendom ikke hjelpe oss, ja, vi hadde vært de mest ynkverdige av alle mennesker, sier Paulus. 1. Kor. 15, 19. Derfor var det et skikkelig seiersrop han kommer med i v. 20: Men nå er Kristus reist opp!

Hvis det er slik, er det også viktig for oss kristne å vite at han virkelig er oppstått. Det må vi se litt på nå uten at vi kan ta alt med.

1. Jesu oppstandelse er tidfest.

Dagen etter sabbaten kom noen kvinner til graven tidlig om morgenen. De ville salve Jesu legeme. Alle visste nå at han var død og begravet. Det var på den første dag i uken. Etter naturens orden skulle hans legeme være der. Men de fant ham ikke. Foran graven i fjellet var det en stein som dør. Den var rullet bort. Og graven var tom.

Spørsmålet var og er: Hvem har tatt han bort? Kvinnene tvilte aldri på at han var borte. Det så de med sine egne øyne. Men hvordan var det skjedd? Disiplene kunne ikke tatt han, de var redde for myndighetene og ville ikke våge det. Og de hadde ingen ting å tjene på det. Heller ikke deres fiender ville gjort det. Fariseerne og prestene ville tvert om hatt hans legeme og vist det fram: han var virkelig død!

Bare en kunne gjøre det: Gud selv. Også jødene visste at Gud hadde all makt. Og Jesus var selv Gud. I denne tidlige morgenstund grep himmelske krefter inn og gjorde et under. En død var blitt levende.

2. Jesu oppstandelse er uforklarlig.

Det er ikke alt i denne verden som kan forklares logisk. Mange vil gjerne ha slike håndfaste forklaringer. Men her stanser tanken. Vårt naturlige sinn og tanke vil heller ikke godta en guddommelig forklaring. Da må de innrømme at der er en Gud større enn oss selv. Og det er vanskelig for mennesketanken. Bare troen kan gjøre det. Ved troen på Jesus som Gud ser vi underet.

En annen side ved det uforklarlige er dette: Hvis vi ikke vil godta Guds under her, åpner det vei for å nekte alle andre under. Det var det den liberale teologi gjorde for over hundre år siden. Denne tankegangen er: Jesu oppstandelse er umulig, og dermed har man ryddet bort alle andre uforklarlige sider ved kristendommen.

En troende vil derfor holde fast ved oppstandelsen og underet. For det er Guds gjerning på jord. Evangeliet står og faller ved det. Når vi vet at Jesus brøt dødens lenker og reiste seg fra graven, blir det et bevis og vitnesbyrd på kristendommens sannhet. Kristendommen er mer enn følelser og dogmer. Den er et Guds verk.

3. Jesu oppstandelse sikrer vår oppstandelse.

Når Gud kunne berge sin Sønn fra døden, kan han sikkert gjøre det med vanlige mennesker. Hans makt er ikke begrenset av noe menneskelig i den forstand. Vi behøver ikke å tvile på at vi også skal bryte dødens segl og føres hjem til Guds himmel når tiden er inne.

Jesus gikk i døden for oss og betalte synd og skyld av alle slag. Og han gjorde det fullstendig. Hvem kan da fordømme oss? Men han gjorde mer: han stod opp av graven for vår skyld. Det viser at Gud har godkjent forsoningen og frelsen. Og det han har godkjent, kan vi stole på. Vi skal ikke betale noe for våre synder. Det har Sønnen gjort, og Faderen har underskrevet det påskemorgen. Da åpnet han også vei for oss. Vi skal løses fra graven og bli med han inn i hans himmel. Noen ord fra Bibelen om det: 1. Pet. 1, 3; Rom. 4, 25.

4. Jesu oppstandelse ble ikke trodd.

Jesus hadde sagt det så tydelig: han skulle stå opp den tredje dagen. Men da var det glemt av disiplene. Det ser ut til at prestene og fariseerne husket det bedre. De voktet på Jesus og hadde sin forklaring da Jesus var borte. Da engelen kom og minnet dem om det, står det: da mintes de hans ord, v. 8.

Kanskje det er symptomatisk for mange av oss. Vi hører og leser om Guds løfter i Bibelen, men tviler ofte på Guds hjelp. Det er på grunn av synden og vår falne natur som er slik. Vi tviler og setter spørsmålstegn ved mange ting som Gud har sagt i sitt ord. Vi kan gjerne tvile på våre egne tanker og ønsker. Vi skal ikke holde oss til det. Vi skal stole på det skrevne ord og bygge vår tillit til Gud på det.

En har sagt at vi glemmer ikke det som vi elsker. Er vi glad i noen, vil de leve i vår bevissthet og tanke i lange tider. Og vi glemmer heller ikke det vi alltid ser for oss og omgir oss med. Vi kan glemme mange navn, men ikke våre foreldres navn. Det maner oss til å omgås Guds ord ofte og stadig være i hans nærhet i bønn og bibellesning.

Og nå er vi tilbake til Jesu oppstandelse. Den betyr alt for oss. La oss derfor lese om den og tenke på den og la det styrke vår tro i vår hverdag.

163) Mat. 5, 38-48.

Mat. 5, 38-48.

Rettferdighet og kjærlighet.

Rettferdig for Gud.

Paulus trudde han var rettferdig for Gud då han var ein farisear, Fil. 3. Feilen var at han bygde på feil grunn. Det er ikkje alle som seier dei er kristne, som er det. Me kan ikkje peika dei og døma noko på rett måte. Men i Guds augo er det skilnad. Og Paulus vart klår over det då han møtte Kristus. Han talar om to slags rettferd: mi eiga rettferd av lova, og og rettferda av Gud på grunn av trua. Alle som opplever den levande trua på Kristus, vil sjå litt av det same hjå seg sjølv.

Å vera rettferdig er å vera rett i alle måtar i Guds augo, å vera fullkomen. Ettersom dette er ei sers viktig "sak" for ein kristen, vil me tala litt meir om det. Eit ord i Bergpeika talar klårt om dette: "Ver då fullkomne, liksom Far dykkar i himmelen er fullkomen" Mat. 5,48. Her er ikkje prutingsmon, her krev han alt.

Det er noko meir enn å streba etter å likna Gud, som S. Odland skriv. For det gjeld vår stilling hjå Gud, og ikkje kor moralske me kan vera på jord. Luther hadde ei stor naud: Korleis kan eg få ein nådig Gud? Tek me det spørsmålet for lett nå?

Lat oss samla nokre tankar om dette her:

1. Gud er fullkomen.

Bibelen viser oss Gud som heilag, rettferdig, god og allmektig på alle måtar. Me finn ingen mangler hjå Gud. Tviler du på Gud, om han fins og er slik, bør du søkja hjelp hjå dei som kjenner han, ikkje hjå dei som tvilar. Korleis kan dei hjelpa deg?

Heile Bibelen talar om denne eine Gud. Og han seier ved sin tenar Moses: "De skal vere heilage, for eg, Herren dykkar Gud, er heilag" (3. Mos. 19,2). Peter siterer dette ordet og viser slik at det gjeld i dag. 1.Pet. 1,15.

I 5. Mos. 10,17 les me: "Herren dykkar Gud, er Gud over alle gudar og Herre over alle herrar, den store, mektige og agelege Gud." Har me gløymt Gud nå? Folk lurer seg sjølv ved å tru dei kan gløyma han. Men Gud lever likevel! Me må ropa det ut. Han står framleis ved sin vilje, han er like reell som i GT.

Når han er fullkomen, kan og vil han elska fullkoment. Han er glad i sine fiendar, og Jesus bad for dei som spotta og forfylgde han. Det mangla ingen ting på dette.

2. Me er ikkje fullkomne.

Det er den store kontrasten. Men du ser det ikkje om du berre samanliknar deg med andre menneske. Heller ikkje om du lagar dine eigne krav og bestemmer sjølv kva som er rett og galt. Det er ofte feilen. Me kan alltid finna nokon som er verre enn oss sjølve. Det er ikkje vanskeleg å finna feil hjå andre.

Nei, du må spegla deg i Gud sjølv! Du skal vera som han, så heilag og god som Gud i Bibelen er. Du skal elska dine fiendar og hata alt vondt, også i ditt eige liv.

Jesus har forklart korleis Gud er, Joh. 1,18. Difor må me leva som Jesus levde, ikkje noko mindre. 1.Joh. 2,6.

Brukar me kjærleiken som ein spegel her (jfr. V. 44), vil me sjå det klårt: Me elskar ikkje av hjarta dei som vil oss vondt. Vår gamle natur vil gjerne slå att når me møter motstand. Det er lettare å finna feil hjå andre enn hjå oss sjølve.

3. Klarar med det?

Spørsmålet blir: Greier me det? Sume prøver så godt dei kan. Dei er alvorlege og prøver etter beste evne. Då gjer dei akkurat slik Paulus gjorde: dei prøver loven sin veg.

Nokre meiner dei får det til og trur dei verkeleg har lukkast. Korleis kan det gå til? Det kan skje om dei slår av på krava, gjer vegen enklare og lettare slik at eit menneske kan klara det.

Men på den måten vert dei farisearar. Dei er nøgd med det dei får til. L. Hope fortel ei likning om dette: Ein skulle byggja ei bru over ei elv. Han hogg tømmer og skulle leggja dei over elva. Men dei var for korte. Dei rakk ikkje over. Kva gjorde han då? Han hogg rett og slett av målet, då fekk han det til å passa. Men brua vart for lita!

Kva har du gjort med det? Lagar du dine eigne lovar og bod - som er lette og greie å halda? I pengespørsmål, i sexliv, i abortsaka, i homofilisaka? Eller når du snakkar om folk, brukar tida på arbeidsplassen o.a.?

Den ærlege vil snart sjå det: dette maktar eg ikkje, eg kan gi opp, slutta med alt. Eg får det ikkje til. Min kristendom er ubrukbar.

Ja, det er vegen. Den som gir opp, er på rett veg.

4. Ein ny veg: Bli fullkomen i Kristus!

Denne rette vegen er å gi opp sitt eige strev. Ingen har noko anna von. Bibelen seier det slik: Den eg vil sjå til er den elendige, Jes. 66,2. Vår elendighet er vår synd, og den må bort.

Så skjer det utrulege, eit mirakel rett og slett. Syndaren blir fullkomen, han får alt han treng. Men det skjer ikkje ved å pynta på seg sjølv eller å forbetra seg. Ingen blir bra nok då.

Nei, me får alt me treng av Gud, av nåde ved tru. Guds eiga rettferd vert tilrekna oss som ei fri gåve. Difor kan profeten seia: Kom og kjøp utan pengar og utan betaling. Jes. 55,1.Og det kan skje avdi Kristus har betalt nettopp for vår rettferd.

Den som omvender seg og trur, får dette av nåde. Dette er det Paulus skriv om: "Den eg får ved trua på Kristus, rettferda av Gud på grunn av trua," Fil. 3,9. Då er eg funnen i han. Då reknar eg ikkje lenger med lova og kva eg kan oppfylla. Då er eg gjort fri frå mine "plikter" til å leva fullkoment.

Det er dette han meiner i v. 8 når han seier at kunnskapen om Kristus Jesus har så mykje større verd enn hans eige liv. Han tenkjer ikkje på ein død teoretisk kunnskap. Nei, her er det tale om ein opplevd kunnskap, noko ein lærer å kjenna ved å erfara det. Ordet for å kjenna tyder det.

Nå er spørsmålet: Er du ein slik personleg kristen, som kjenner Jesus ved denne erfaringa? Har Gud ved sin Ande fått synt deg at alt ditt eige må du forkasta, det kan ikkje brukast? Og så lært Jesus å kjenna på denne måten: Han er di eine og einaste rettferd? Utan den er du fortapt.

Men ennå er det tid. Me kan koma i dag.

162) Mat. 25, 14-30.

Mat. 25, 14-30.

Lignelsen om talentene kan lære oss flere ting. Her skal vi bare stanse for noen få poeng. Men først må vi si at det står i hans gjenkomsttale. Det handler om de siste ting. Jesus skal komme igjen og hente alle sine hjem til seg. Da vil noen bli tilbake, og det kaster et alvorlig lys over vårt liv og den tid vi har til rådighet. Hvordan vil det gå med oss, den enkelte? Vi kommer ikke fram for Gud i flokk og følge og kan stole på hjelp fra venner og slekt. Det ser vi i versene foran: De kunne ikke låna av de andre. De måtte selv ha det rett med Gud. La oss se på noe i teksten:

1. Gaver fra Gud.

Vi ser her at alle som bekjenner seg som kristne får noe fra Gud. Vi er Guds tjenere og får «talenter» tildelt. Det er flere meninger om hva en talent representerer. Her vil vi bare kalle det for gaver fra Gud. Alt vi har er egentlig det. Derfor er hele livet vårt et nådens liv, for gavene er ufortjent.

I moderne tankegang betyr talent et menneske med spesiell utrustning på ett eller flere områder. De er «talentfulle mennesker». Men det har lite med Bibelens tanke å gjøre. Det greske ordet (talanton) kan bety på vektskål og det som blir veiet. Ofte var det sølv i betydningen betaling. Og verdien kunne veksle i størrelse i ulike land og til forskjellige tider. Det er altså tale om noe verdifullt.

Vi har også fått forskjellige gaver. Det kan være evner og anlegg, eller tid og anledninger til å virke for Gud. Med alt dette er vi Guds arbeidere og har alt til låns.  Men det er viktig å se at talentene er noe Guds folk har fått som verden ikke har. Derfor er det ikke tale om vanlig utrustning og menneskelige evner. Det er tale om det vi har fått som troende. Jesus har gitt oss sitt eget ord, sier Ø. Andersen. Alt det ordet forkynner, er vår eiendom her i verden. Det må vi ta vare på.

2. Bruken av gavene.

Noen behandler gavene på en dårlig måte. De har kanskje ikke forstått at egentlig er Guds rikdom de bruker. En av tjenerne grov et hull i jorden og gjemte sin herres penger. Han er trolig representant for mange mennesker.

Her gjelder det særlig oss troende. Hva har vi gjort med gavene fra Gud, både Guds ord og alt det vi har i verden? I disse ordene får vi høre at noen misbruker gavene, eller rettere sagt: de bruker dem ikke. Å gjemme vår talent er å ikke bruke våre anledninger til å gi Gud ære, sier biskop Ryle. Man bruker tid og penger på seg selv og bryter dermed flere av Guds bud.

Hovedsaken er faktisk at vi lever for oss selv til eget behag. Det gjelder både vårt privatliv med bibel og bønn som blir forsømt, og en tjeneste for Gud vi ikke gjør. Du misbruker gjerne helligdagen, søker din egen ære og nytelse og elsker penger og makt og jordisk glede mer enn Guds rike. Du graver det åndelige ned i jorden og prøver å glemme det.

3. Regnskapsdagen.

Sanne kristne skal ikke dømmes til fortapelse selv om de har vært dårlige tjenere her i verden. Frelsen er av nåde alene og er aldri bygget på egne gjerninger. Men vi skal alle fram for Kristi doms, sier Paulus. 2. Kor. 5, 10.

Hvis ikke der er en regnskapsdag blir mange ord i Bibelen meningsløse. Det er ikke bare hedningene og de gudløse som skal fram for Guds dom. Det skal også vi med vårt liv som kristne. Hvordan brukte vi det? Det er kanskje vanskeligere å tale om og tenke dette, for vi føler lettere at det blir lovisk. Og det er vi redd. Vi holder oss mest til nåden og frelsen i Kristus. Der er det trygt. Og det er så sant som det er sagt.

Likevel må vi tenke «hel-bibelsk» der alle sider ved det bibelske budskap skal fram båd ei vårt eget liv med Gud og i forkynnelse og arbeid for Herren. Tanken på regnskapsdagen er faktisk en hjelp her. Legg merke til at Paulus i neste vers i 2. Kor. 5 sier: «Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker,» v. 11. Verset foran var nettopp om domsstolen. Alle skal fram for Gud der, og da må han søke å vinne noen flere. Skal ikke det mer bli en del av vårt liv også.

4. Lønn.

Sanne troende vil få lønn for sitt arbeid av Gud. Herren sier til dem: «Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din Herrens glede!» Vi ser at Jesus kaller dem gode og trofaste tjenere uansett hvor mye de hadde fått – fem eller 2 talenter. Og han sier at de har fått lite – også han som hadde fem. I forhold til Guds rike er alt lite på denne jord. Men belønningen blir også nåde fra Gud. De sa ikke et ord om at de hadde fortjent noe eller burde fått mer. For deres hjerte var rett for Gud og tok imot det han gav dem.

En av dem var likevel annerledes. Han hadde bare fått en talent, men hadde ikke gjort noe med den, bare gravd den ned. Han får høre noen alvorlige ord av Jesus. Han var ikke en god og tro tjener. Han blir kalt en ond og lat tjener, v. 26. Han visste at pengene tilhørte Herren. Men han gjorde ingen ting for sin Herre.

Ordene hans avslører hans tankegang.  Han viste der at han var ond. Hjertet var ikke rett for Gud. Han tenkte at Herren var hard og utnyttet andre ved å høste der han ikke hadde sådd. Han var også redd på urett måte ved ikke å bruke det han hadde fått. Måten han gir det tilbake på, viser også det: Her har du ditt. Alt dette viser at han hadde et trellesinn.

Ettersom han som Guds tjener blir kastet utenfor i mørket, er han trolig bilde på de navnkristne. De er sammen med de rette kristne, men mangler det vesentlige: å være rett for Gud. Dermed er de på linje med de dårlige jomfruer som ble utenfor himmeldøren. Og hans Kvalbein sier i Bibelverket at de er bilde på «de av Jesu samtidige som ikke tok imot hans forkynnelse».

- Vi kan gjerne oppsummere noe av det slik: Alt vi har tilhører egentlig Gud. Og Herren gir oss muligheter til å tjene ham. Vi ser også, som W. Hendriksen sier, at ikke bare mord, hor og tyveri er galt, men også å unnlate å gjøre det gode til Guds ære. Det må vi også forkynne.

161 ) Luk. 5,27-32.

Luk. 5, 27-32.

Dette er en vakker tekst med sterke undertoner. Det handler om kallet. Jesus kaller mennesker til å følge seg. Tidligere har han kalt Peter – han skulle bli en menneskefisker, v. 10. Han har også helbredet syke og dermed vist sin makt her på jorden. Folket undret seg og priste Gud. De hadde sett utrolige ting, v. 26. På sin vei videre møtte han tolleren Levi. Nå skal vi se på noe av det som hender her.

1. Kallet.

Jesus kalte Levi til å bli hans etterfølger. Dermed viste han både nåde for syndere og makt til å frelse. For Levi var toller, og de hadde ikke ord på seg for å være helt ærlige. I tillegg var de regnet for å være landsforrædere. De gikk i tjeneste for Romerriket som den gang okkuperte Israels land. Og dessuten tok de gjerne litt for mye toll og stakk overskuddet i egen lomme. Slik var det også med Sakkeus, Luk. 19.

Jesus brøt igjennom og ba han om å bli misjonær. Det er kallets nåde og kallets kraft. Og kallet var kort og godt: Følg meg! Han var ikke den eneste som fikk disse ordene talt til seg selv. Alle troende har fått dette kallet. Det er en innbydelse til Guds rike.

Og Levi var lydig. Han forlot alt, inklusivt det syndige og frynsete liv han hadde levd. Vi vet ikke nøyaktig hva han hadde gjort, men det var vanlig blant tollere. Nå var det slutt. Et helt nytt kapittel begynte, ja, et nytt liv hadde han fått. Han stod opp og fulgte Jesus. Så langt vi vet, kom han aldri tilbake til tollboden i Kapernaum. Han var ferdig med det gamle livet. Nå var han blitt en Jesus disippel.

2. Gleden.

Møtet med Jesus hadde virkning. Mannen gjorde en stor fest for Jesus i huset sitt, v. 29. Levis omvendelse førte trolig til uro blant hans venner. Noen av dem var trolig tollere som ham. Nå forlot Levi sin stilling, og de mistet ham som kamerat. Det er vanlig at folk håner slike mennesker og gjør hva de kan for å få dem tilbake til sitt tidligere liv.

Det nyttet ikke med Levi. Og de kom til selskapet de også sammen med en rekke andre. Det må ha vært en sensasjon at Levi ble en Kristi etterfølger. Dette ville de være med på og se hva som skjedde. Men ingen ting er sagt om at andre tollere slo lag med Levi. Alt ble som før etter kort tid. Slik er det ofte.

Men Levi hadde fått et nytt liv. En ny glede var født i hans hjerte slik det alltid er med nyfrelste. Ingen ting kunne sammenlignes med dette i hans liv. Jesus ble det største som hadde hendt ham, som det heter i sangen. Slik er det i dag også. Alt annet må underordnes det å høre Jesus til. Hjemmet og en jordisk stilling og penger blir nummer to i livet. En kristen får jo rett til å være og å kalles et Guds barn, Joh. 1, 12 og 1. Joh. 3, 1-2. Fra nå av heter han også Matteus og ikke Levi. Det samme skjedde med Paulus som før ble kalt Saul. Det var forresten vanlig for en jøde å ha to navn. Men åndelig sett er det uttrykk for et nytt liv på alle måter.

3. Misjonssinnet.

Når Levi inviterte mange gjester til huset sitt, var det trolig også for å fortelle de andre om grunnen til hans glede. Han hadde venner og kjente og slekt. De skulle nå få møte Jesus og kunne slik få anledning til å få det samme livet som han hadde fått.

Slik er det med alle de frelste. Vi får misjonssinn. Og det betyr at andre må se og oppleve det vi selv har fått. Familie og venner må bli frelst! Det er den nye trangen i en kristen. Etter hvert kan synet utvides til å gjelde folk vi ikke kjenner, landsmenn og hedninger av alle slag. Det er ganske normalt. Jesus legger noe nytt ned i oss. Han ber oss om og gjør oss til sjelevinnere og menneskefiskere. Det opplevde Peter, og det er vår erfaring.

Jeg husker i en vekkelse hjemme da jeg var tenåring. En voksen kar bøyde seg for Gud en kveld på møtet. Da tenkte jeg med en gang: Nå skal vel han ut som predikant! Det skjedde ikke slik, selv om han ble bevart som kristen. Men tanken var der! Slik skulle det være.

4. Oppgaven.

Mange har misforstått Jesu oppgave og dermed vårt kall også. Jesu oppgave var å lete etter de syke, de åndelig syke som ikke hadde fred med Gud og ikke var frelst. For de har det åndelig vondt. Det skjer særlig når synden blir levende og vi ser hvordan vi er i Guds øyne. Vi har brutt hans bud og har slett ikke levd etter hans vilje i vårt liv. Vi er syndere.

Jesus sier at han kom for slike. Han kom ikke for å hjelpe de som kan hjelpe seg selv. Saken er jo at ingen kan hjelpe seg selv åndelig talt og finne veien til himmelen. Men de tror at de kan det. De har ennå ikke sett sin sanne stilling. Nå bruker han denne hendelsen til å fortelle kritikerne det: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige. De var ikke rettferdige for Gud, men de trodde de vart det. For de var rettferdige i egne øyne. Men slike mennesker kommer aldri til himmelen uten en sann omvendelse.

Derfor kaller han folk til omvendelse den dag i dag. Og han ber sine tjenere på jord om å gjøre det samme. Nå lyder det ordet til deg. Er du lydig mot Jesu kall?