Luk. 24, 1-9 (12).
Jesu oppstandelse er en viktig hjørnestein i grunnmuren for
kristendommen. Ved siden av korset har den stor betydning for oss. Hvis ikke
Jesus hadde stått opp fra de døde, ville vår kristendom ikke hjelpe oss, ja, vi
hadde vært de mest ynkverdige av alle mennesker, sier Paulus. 1. Kor. 15, 19.
Derfor var det et skikkelig seiersrop han kommer med i v. 20: Men nå er Kristus
reist opp!
Hvis det er slik, er det også viktig for oss kristne å vite
at han virkelig er oppstått. Det må vi se litt på nå uten at vi kan ta alt med.
1. Jesu oppstandelse er tidfest.
Dagen etter sabbaten kom noen kvinner til graven tidlig om
morgenen. De ville salve Jesu legeme. Alle visste nå at han var død og
begravet. Det var på den første dag i uken. Etter naturens orden skulle hans
legeme være der. Men de fant ham ikke. Foran graven i fjellet var det en stein
som dør. Den var rullet bort. Og graven var tom.
Spørsmålet var og er: Hvem har tatt han bort? Kvinnene
tvilte aldri på at han var borte. Det så de med sine egne øyne. Men hvordan var
det skjedd? Disiplene kunne ikke tatt han, de var redde for myndighetene og
ville ikke våge det. Og de hadde ingen ting å tjene på det. Heller ikke deres
fiender ville gjort det. Fariseerne og prestene ville tvert om hatt hans legeme
og vist det fram: han var virkelig død!
Bare en kunne gjøre det: Gud selv. Også jødene visste at Gud
hadde all makt. Og Jesus var selv Gud. I denne tidlige morgenstund grep
himmelske krefter inn og gjorde et under. En død var blitt levende.
2. Jesu oppstandelse er uforklarlig.
Det er ikke alt i denne verden som kan forklares logisk.
Mange vil gjerne ha slike håndfaste forklaringer. Men her stanser tanken. Vårt
naturlige sinn og tanke vil heller ikke godta en guddommelig forklaring. Da må
de innrømme at der er en Gud større enn oss selv. Og det er vanskelig for
mennesketanken. Bare troen kan gjøre det. Ved troen på Jesus som Gud ser vi
underet.
En annen side ved det uforklarlige er dette: Hvis vi ikke
vil godta Guds under her, åpner det vei for å nekte alle andre under. Det var
det den liberale teologi gjorde for over hundre år siden. Denne tankegangen er:
Jesu oppstandelse er umulig, og dermed har man ryddet bort alle andre
uforklarlige sider ved kristendommen.
En troende vil derfor holde fast ved oppstandelsen og
underet. For det er Guds gjerning på jord. Evangeliet står og faller ved det.
Når vi vet at Jesus brøt dødens lenker og reiste seg fra graven, blir det et
bevis og vitnesbyrd på kristendommens sannhet. Kristendommen er mer enn
følelser og dogmer. Den er et Guds verk.
3. Jesu oppstandelse sikrer vår oppstandelse.
Når Gud kunne berge sin Sønn fra døden, kan han sikkert
gjøre det med vanlige mennesker. Hans makt er ikke begrenset av noe menneskelig
i den forstand. Vi behøver ikke å tvile på at vi også skal bryte dødens segl og
føres hjem til Guds himmel når tiden er inne.
Jesus gikk i døden for oss og betalte synd og skyld av alle
slag. Og han gjorde det fullstendig. Hvem kan da fordømme oss? Men han gjorde
mer: han stod opp av graven for vår skyld. Det viser at Gud har godkjent
forsoningen og frelsen. Og det han har godkjent, kan vi stole på. Vi skal ikke
betale noe for våre synder. Det har Sønnen gjort, og Faderen har underskrevet
det påskemorgen. Da åpnet han også vei for oss. Vi skal løses fra graven og bli
med han inn i hans himmel. Noen ord fra Bibelen om det: 1. Pet. 1, 3; Rom. 4,
25.
4. Jesu oppstandelse ble ikke trodd.
Jesus hadde sagt det så tydelig: han skulle stå opp den
tredje dagen. Men da var det glemt av disiplene. Det ser ut til at prestene og
fariseerne husket det bedre. De voktet på Jesus og hadde sin forklaring da
Jesus var borte. Da engelen kom og minnet dem om det, står det: da mintes de
hans ord, v. 8.
Kanskje det er symptomatisk for mange av oss. Vi hører og
leser om Guds løfter i Bibelen, men tviler ofte på Guds hjelp. Det er på grunn
av synden og vår falne natur som er slik. Vi tviler og setter spørsmålstegn ved
mange ting som Gud har sagt i sitt ord. Vi kan gjerne tvile på våre egne tanker
og ønsker. Vi skal ikke holde oss til det. Vi skal stole på det skrevne ord og bygge
vår tillit til Gud på det.
En har sagt at vi glemmer ikke det som vi elsker. Er vi glad
i noen, vil de leve i vår bevissthet og tanke i lange tider. Og vi glemmer
heller ikke det vi alltid ser for oss og omgir oss med. Vi kan glemme mange
navn, men ikke våre foreldres navn. Det maner oss til å omgås Guds ord ofte og
stadig være i hans nærhet i bønn og bibellesning.
Og nå er vi tilbake til Jesu oppstandelse. Den betyr alt for
oss. La oss derfor lese om den og tenke på den og la det styrke vår tro i vår
hverdag.
