Luk. 18, 1-8.
Jesus taler om bønn denne gangen. Han gjør det flere ganger,
for det er en viktig del av en kristens liv. Det er rett som noen har sagt at
bønnen er de troendes åndedrett. Uten den lever vi ikke. Bønnen er både en
nødvendighet og en selvfølgelighet for et Guds barn. Vi skal se litt på dette
ut fra teksten og Bibelens budskap om bønn.
Denne gangen talte han først til dem i en lignelse.
Budskapet var at de alltid burede be og ikke bli trette. V. 1. Det siste verset
i teksten viser at det er knyttet til Jesu gjenkomst og de siste tider.
Kapitlet foran har også talt sterkt om det. Der er det flere henvisninger til
Matt. 24 som er et gjenkomstkapittel i Bibelen. Men det kan ta lang tid før han
kommer tilbake, og da skal Guds folk våke og be. Kristenlivet blir i den
forstand et Getsemane.
1. Bønnen er viktig.
Det vi har sett i innledningen, viser at bønnen er viktig.
Vi får en leksjon i det i fortellingen Jesus har nå. Vi møt er en stor mann som
ikke frykter Gud og en enke som led urett. Hun kom til dommeren og bad om hjelp
til å få det hun hadde rett på. Han var lenge uvillig, slik det ofte er med
mennesker.
Men kvinnen ga ikke opp. Hun bad og bad og prøvde igjen. For
hun visste at det var den eneste måten hun kunne få hjelp på. Dommeren måtte
gripe inn. Og det var den utholdende bønn som hjalp henne. Det sier dommeren
selv: Han innrømmet at han ikke fryktet verken Gud eller mennesker. Men på
grunn av hennes bønn, måtte han hjelpe.
Dommeren er selvsagt ikke et bilde på Gud. Han er ikke slik.
Det er selv bønnen og hennes utholdenhet Jesus vil peke på nå.
2. Gud har et bønnefolk.
Grunnen til at dommeren svarte på tross av sin uvillighet,
var kvinnens bønn. Han svarte «fordi hun bryr meg slik». Og Jesus sier da: Hør
hva han sier! Vi skal legge merke til dette. Her ligger en hemmelig for ene
kristen også.
Nå vil han fram til dette: Når en verdslig leder og dommer
kunne besvare en bønn, skulle så ikke Gud også gjøre det? For det har alltid
vært noen som ber. Og noen roper dag og natt i sin nød. Da skal han skynde seg
å svare, sier Jesus. Etter Guds egen tidsregning er han aldri for sen. Vi kan
mene det når det ikke skjer i vår tid. Men Gud vet hva han gjør. Og noen ganger
vil han lære oss tålmodighet ved å la oss vente. Det kan være smertelig for en
kristen. Kvinna opplevde det. Hun bad lenge uten å få noe.
Gud vet hva vi behøver på alle måter. Og vi kan tenke og
spørre slik: Hvorfor skal vi da be? Eller på en annen måte: Hva er det som
tilskynder oss til å be? Den svenske erkebiskop Svebilius skrev noe om det i
sin forklaring til Luthers «Lilla Cateches»: Der sier han at det er Guds
befaling å be, og dernest har han gitt løfter om bønnhørelse. Dernest er vår
egen nød en grunn til å be og så bønnens kraft – vi taler jo med himmelens og
jordens skaper. Da kan vi få tillit til ham og vente på bønnesvar.
Svebilius svarer på spørsmålet om hva bønn er slik: «Det er
en ydmyk samtale med Gud, der vi etter hans vilje ber i Jesu navn om åndelige
og legemlige velgjerninger; og vi takker og priser hans hellige navn.»
E. Pontoppidan svarer slik på spørsmålet: «Det er å tale
enfoldig med Gud i sitt hjerte, utøse sin begjæring for ham, klage sin åndelige
og legemlige nød for ham og med inderlig sjeletrang og alvorlig lengsel søke
noe hos ham.»
Ole Hallesby sier om bønnen at det er lukke Jesus inn. Og
han sier at det er de hjelpeløses siste utvei. Det er da vi ber – og får svar.
Slike mennesker har det alltid vært på jord. Noen klarer seg
tilsynelatende selv. Men blant dem er det andre som kommer til kort i alt og
opplever mye sjelelig nød i sitt liv. Du er vel kanskje en av dem? Da innbyr
Jesus deg til en bønnestund, en ydmyk og enfoldig samtale med Gud der du lukke
Jesus inn i din nød og ditt liv. Da har du allerede hjelpen. For der er Han!
3. Endetiden?
Så legger Jesus til noe i v. 8 som vi bør tenke på. Da skal
ikke tanken gå til alle de gudløse og de vi synes tar Guds ord så lett og som
kanskje også lever i motsetning til hans ord. Da skal vi tenke på oss selv og
våre nærmeste en stund.
For her minner han oss om sin gjenkomst til jord. En gang
vil han være her og hente sine hjem. Hva vil da skje? Er vi rede, og blir vi
med?
For da stiller Jesus oss et spørsmål: Mon troen vil være på
jorden da? Det kan vi forstå slik: Vi det være noen som da tror på bønn? Det er
det han nettopp har talt om. Er vi kristne blitt så selvhjulpne at vi egentlig
ikke behøver Gud. Mener han at vi setter vår lit til andre mennesker og
jordiske hjelpemidler. Er bønnen da blitt et ritual som ikke springer ut av
nøden og hjelpeløsheten?
Det synes jeg er et viktig spørsmål som vi alle blir berørt
av. For det er hjelpeløsheten som driver fram bønnen. Då må vel bønnen først
bli: Gjør meg hjelpeløs. Våger vi å be om det?
