Sønnen.
Hebr. 1, 2-3
I disse versene møter vi noe av Jesu eksistens og ikke bare hans liv. Vi ser litt av hans vesen og person og ikke bare hans gjerning.
Vi skal endre rekkefølgen av det som er nevnt i versene og se dem mer etter sin kronologi.
1. Skapelsen.
Først ser vi at Jesus Guds Sønn var med i skapelsen. ”Ved ham har han (Gud) også skapt verden,” står det. Her står han fram som evig og delaktig i en guddommelig gjerning. Han var allmektig og kunne gjøre noe stort av intet. Det er jo det skapelsen er. Samtidig var det et under å gjøre det.
Sønnen var Gud fordi han var Guds sønn. I 1. Mos. 1-2 er skapelsen forklart så detaljert som det er mulig i en slik guddommelig handling. Og da var Sønnen med, slik også Salomo taler i Ordspr. 8 der Sønnen kalles Visdommen. Da Gud bygde himmelen, var han der, v. 27 og v. 30.
2. Avglans og bilde.
I v. 3 leser vi at Jesus ”er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen”. Det er Gud selv han gjenspeiler på denne måten. Det betyr at å se Jesus er å oppleve litt av Guds herlighet, storhet og velde. Slik Jesus var, slik er Gud. Og vi vet at Jesus tok imot mennesker i nød og hadde alltid hjelp for dem. Han ville oss vel. På den måten viste han noe av hvem og hvordan Gud er.
3. Renselse.
For å hjelpe oss på en rett og sann måte, måtte han gjøre renselse for våre synder. Han måtte sone synden for å kunne gjøre oss rettferdige og rene for Gud. Og da viste han hvordan Gud var også på den måten. Bak dette ligger Guds hellighet. Han tåler ikke synd i sin nærhet og kan derfor ikke ta syndere direkte inn i himmelen. Synden måtte bort – fullstendig og for alltid. Vi behøvde en evig forløsning.
Vers 3 sier at han fullførte renselsen for synden. Det skjedde på Golgata da ropet lydde utover folket og hele verden: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Renselsen består i at Gud fjernet synden, tok den fullstendig bort. Det var Jesu gjerning. Joh. 1, 29.
Denne forløsning må bli min personlig, ved omvendelse og tro. Det er først da jeg får nytte av den. Dersom vi bekjenner våre synder, tilgir han og renser oss, sier Johannes. 1. Joh. 1, 9. Og det skjer på grunn av Jesu blod, v. 7. Og denne syndenes forlatelse er ”etter hans nådes rikdom” (Ef. 1, 7). Der er nok for alle for alle synder. Gud har en rikdom større enn vi kan forstå eller telle. Allerede Jesaja i den gamle pakt så noe av renselsens mysterium: Om syndere er store og røde, skal gjøre oss hvite som snø. Jes. 1, 18.
Deretter står det at Jesus satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, v. 3 og kap. 10, 12). Å sette seg er uttrykk for at gjerningen var fullført. Det stod ikke noe igjen som han måtte gjøre for å frelse verden. Han kunne sette seg og hvile fra sin gjerning.
Vi leser aldri om at ypperstepresten i GT satte seg i templet. For hans gjerning skulle stadig gjentas, år etter år. Det var ingen stol i Tabernaklet for ham. Men Jesus var ferdig med ham. Nå er han ved Guds høyre hånd i bønn for oss og som vår talsmann hos Faderen. 1. Joh. 2, 1-2. Hebr. 7, 25.
4. Arving.
Gud har innsatt Jesus som arving til alle ting, v. 2. Å arve er å få alt som foreldrene har. Hele boet blir overlatt til arvingene. Gud som er skaper av alle ting, har også eiendomsretten til alt. Det gjelder både verden og de materielle ting han skapte, og det gjelder alle mennesker på jorden. Gud er din rettmessige eier.
Ved oppstandelsen fra de døde er alt dette overlatt til Sønnen. Da seier han over alle makter. Og ingen andre kan gjøre krav på eiendomsrett til et eneste menneske. Han har kjøpt slekta med sitt eget liv og blod. Derfor er han en rettmessig eier til alt. Og nå kaller han menneskene til seg og ber oss om å vende oss til ham.
Storheten i den nye pakt viser seg bl. a. i at nå taler Gud ikke bare gjennom mennesker, men han taler gjennom sin egen Sønn. Det skjer ikke bare gjennom hans ord, men også ved hans liv og gjerning og død og oppstandelse. Alt ved Jesus er en tale fra Gud. Han vil oss noe gjennom ham.
