Kap. 4, 2:
”Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.”
Mange kan høre Guds ord uten å ha nytte av det. Det kan være i radio, TV eller på møter. Vi skal ikke tro at fordi folk hører forkynnelse fra Bibelen, så vil alt bære god frukt. Det sier ikke Bibelen. Jfr. Mat. 13. De hører ordet, men tar ikke imot det og lar det virke i seg. Da er alt forgjeves for slike mennesker.
Guds ord må smelte sammen med oss ved troen. Det må bli ett med oss, slik at vi tenker og tror det som Ordet forkynner. Det må med andre ord gå inn i oss og bli ett med oss. Da skapes det en forbindelse mellom synderen og Guds tale. Hva skjer da? Noen kan vi peke på her:
1. Overbevise om synd.
Ordet får da lov å si til oss: du er en synder og behøver frelse. Guds ord har en overbevisende makt over oss når vi åpner oss for det og sier av hjerte: Tal, Herre, din tjener hører.
Men noen sier straks: Jeg føler det ikke slik. De kan ikke forstå eller se på livet sitt som syndig. Og de skjønner heller ikke at vår natur og vesen er syndig. Mange synes de er gode nok, og slett ikke verre enn andre.
Da har Guds ord et budskap fra Gud selv. Alle har syndet og fattes Guds ære, står det skrevet i Rom. 3, 23. Og det gjelder både ytre og indre synd, åpenbar og skjult tankesynd. Den Hellige Ånd arbeider med oss for å overbevise oss om dette. Når det lykkes, står vi for Gud med en lukket munn og er skyldig for ham. Rom. 3, 20. Det gjelder både enkeltsynder og vantroen, det at vi ikke vil tro på Jesus. Joh. 16, 8-9.
De ytre syndene er egentlig bare åpne sår som viser at vi har en dødelig sykdom i oss. Skal et menneske bli frelst, må de få en viss overbevisning om sin egen synd. Det er jo synden som gjør at vi er borte fra Gud. Profeten Jesaja sier f. eks.: ”Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud,” Jes. 59, 2. Derfor må synden bort.
2. Ordet må vise oss frelsen.
Og frelsen er egentlig selve Frelseren. Jesus er den eneste som kan frelse oss i en slik situasjon. Noen gjør hva de kan for å få det til på andre måter. Jesus er den siste de tenker på i en slik sammenheng.
Da er det ikke underlig at de ikke ”får det til”, som de sier. Hvis de forakter den frelser Gud har utvalgt, er det opplagt at de ikke blir frelst.
Derfor må Guds ord få fortelle oss om evangeliet. Og det sier at synden er sona, vår gjeld er betalt og skyldbrevet nagla til korset. Jesus døde i vårt sted som straff for våre synder. ”Jesus på Golgata fullbrakte alt,” synger vi. I Rom. 5 står f. eks. noen fine ord om dette: For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige – Gud viser sin kjærlighet til os sved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” V. 5 og 8.
Når du ser det og tar imot slike ord fra Gud fordi det står skrevet, blir Ordet til nytte. Noen ser det med en gang. Det tenner plutselig et lys i dem slik at de ”ser” sin frelse. For andre vil det ta lengre tid. Du leser og leser og ser etter hvert: Det står virkelig slik! Ordet åpner seg og vokser liksom inn i deg slik at det Ordet sier, blir ditt. Det gjelder jo deg!
3. Ordet må få tukte.
Selv om vi blir frelst og fri fra synden som skyld, kjenner vi likevel synden i oss. Vi blir ikke syndefri som kristne. Det kan hende at vi faller i synd. Ja, vi gjør det hver dag ofte ubevisst eller uten å tenke gjennom det. Det kan være tanker vi dveler ved, ord vi sier som såret og ødela for noen eller gjerninger vi gjorde.
Da arbeider Ånden med oss for å vise at vi gjorde noe galt. En forkynner fikk gjerne et ord fra Gud til deg – på et møte eller privat, for å hente deg inn igjen. Synden må bekjennes og gjøres opp. Og det er nettopp i Guds ord at vi ser at det er slik.
Slike påminnelser er tegn på at vi ennå har kontakt med Gud. Hebr. 12, 8 sier det slik: Hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. Derfor skal vi egentlig være glad for all tukt. Den er med på å føre oss tilbake til Gud.
Noen vil ikke høre dette. De avviser tukten og kaller det lovisk kristendom. Og når de hører slik forkynnelse, vil de lett omadressere det til andre kristne.
La oss ikke gjøre det. Det er av kjærlighet og omsorg at Gud sender oss en advarsel og veiledning. Han vil gjerne lede oss over på en rett vei igjen.
4. Ordet peker på den rette vei.
Guds ord taler om mange ting som hører kristenlivet til. Det viser oss den rette og beste vei for et menneske. Bibelen er vår rettesnor, og vi gjør vel i å følge dem – både for Guds rikes skyld, vår egen skyld og for andre mennesker.
Det har alltid vært noen som vil leve slik de selv ønsker. Erfaringer fra slike forsøk har alltid vært sprikende. Det vil aldri bli noen enhetlig etikk av det i praksis. For hvert menneske har sin oppfatning av hva som er rett og best for oss. Det sier historien noe om. Og det vil lett bli strid mellom de ulike gruppene. Verken humanetikere eller andre religioner har noe enhetlig svar på dette.
Bibelordet er derimot fast og sikkert, og det har vært de troendes kompass i alle år. Selv om ikke alle har fulgt det, står ordet der fremdeles med et kall til etterfølgelse. Når vi lar Guds ord tale til oss også om vårt dagligliv, blir det naturlig for oss å innrette oss etter det. I pedagogikken taler man om ”internalisering”. Det betyr at noe er blitt så ett med oss at vi kaller det vårt uten å tenke etter. Dette bibelordet i Hebr. 4, 2 betyr nettopp det. Guds ord blir på alle plan ett med oss i tanke og liv.
Formaninger og bibelske eksempler blir ”naturlige” for oss. De er ikke lovregler som vi frykter og prøver å unngå, men de er en del av oss. Og det skjer ved troen. Vi tar imot det som ord fra Gud, og vi vet at han vil oss vel også gjennom det.
Amen.
”Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.”
Mange kan høre Guds ord uten å ha nytte av det. Det kan være i radio, TV eller på møter. Vi skal ikke tro at fordi folk hører forkynnelse fra Bibelen, så vil alt bære god frukt. Det sier ikke Bibelen. Jfr. Mat. 13. De hører ordet, men tar ikke imot det og lar det virke i seg. Da er alt forgjeves for slike mennesker.
Guds ord må smelte sammen med oss ved troen. Det må bli ett med oss, slik at vi tenker og tror det som Ordet forkynner. Det må med andre ord gå inn i oss og bli ett med oss. Da skapes det en forbindelse mellom synderen og Guds tale. Hva skjer da? Noen kan vi peke på her:
1. Overbevise om synd.
Ordet får da lov å si til oss: du er en synder og behøver frelse. Guds ord har en overbevisende makt over oss når vi åpner oss for det og sier av hjerte: Tal, Herre, din tjener hører.
Men noen sier straks: Jeg føler det ikke slik. De kan ikke forstå eller se på livet sitt som syndig. Og de skjønner heller ikke at vår natur og vesen er syndig. Mange synes de er gode nok, og slett ikke verre enn andre.
Da har Guds ord et budskap fra Gud selv. Alle har syndet og fattes Guds ære, står det skrevet i Rom. 3, 23. Og det gjelder både ytre og indre synd, åpenbar og skjult tankesynd. Den Hellige Ånd arbeider med oss for å overbevise oss om dette. Når det lykkes, står vi for Gud med en lukket munn og er skyldig for ham. Rom. 3, 20. Det gjelder både enkeltsynder og vantroen, det at vi ikke vil tro på Jesus. Joh. 16, 8-9.
De ytre syndene er egentlig bare åpne sår som viser at vi har en dødelig sykdom i oss. Skal et menneske bli frelst, må de få en viss overbevisning om sin egen synd. Det er jo synden som gjør at vi er borte fra Gud. Profeten Jesaja sier f. eks.: ”Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud,” Jes. 59, 2. Derfor må synden bort.
2. Ordet må vise oss frelsen.
Og frelsen er egentlig selve Frelseren. Jesus er den eneste som kan frelse oss i en slik situasjon. Noen gjør hva de kan for å få det til på andre måter. Jesus er den siste de tenker på i en slik sammenheng.
Da er det ikke underlig at de ikke ”får det til”, som de sier. Hvis de forakter den frelser Gud har utvalgt, er det opplagt at de ikke blir frelst.
Derfor må Guds ord få fortelle oss om evangeliet. Og det sier at synden er sona, vår gjeld er betalt og skyldbrevet nagla til korset. Jesus døde i vårt sted som straff for våre synder. ”Jesus på Golgata fullbrakte alt,” synger vi. I Rom. 5 står f. eks. noen fine ord om dette: For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige – Gud viser sin kjærlighet til os sved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” V. 5 og 8.
Når du ser det og tar imot slike ord fra Gud fordi det står skrevet, blir Ordet til nytte. Noen ser det med en gang. Det tenner plutselig et lys i dem slik at de ”ser” sin frelse. For andre vil det ta lengre tid. Du leser og leser og ser etter hvert: Det står virkelig slik! Ordet åpner seg og vokser liksom inn i deg slik at det Ordet sier, blir ditt. Det gjelder jo deg!
3. Ordet må få tukte.
Selv om vi blir frelst og fri fra synden som skyld, kjenner vi likevel synden i oss. Vi blir ikke syndefri som kristne. Det kan hende at vi faller i synd. Ja, vi gjør det hver dag ofte ubevisst eller uten å tenke gjennom det. Det kan være tanker vi dveler ved, ord vi sier som såret og ødela for noen eller gjerninger vi gjorde.
Da arbeider Ånden med oss for å vise at vi gjorde noe galt. En forkynner fikk gjerne et ord fra Gud til deg – på et møte eller privat, for å hente deg inn igjen. Synden må bekjennes og gjøres opp. Og det er nettopp i Guds ord at vi ser at det er slik.
Slike påminnelser er tegn på at vi ennå har kontakt med Gud. Hebr. 12, 8 sier det slik: Hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. Derfor skal vi egentlig være glad for all tukt. Den er med på å føre oss tilbake til Gud.
Noen vil ikke høre dette. De avviser tukten og kaller det lovisk kristendom. Og når de hører slik forkynnelse, vil de lett omadressere det til andre kristne.
La oss ikke gjøre det. Det er av kjærlighet og omsorg at Gud sender oss en advarsel og veiledning. Han vil gjerne lede oss over på en rett vei igjen.
4. Ordet peker på den rette vei.
Guds ord taler om mange ting som hører kristenlivet til. Det viser oss den rette og beste vei for et menneske. Bibelen er vår rettesnor, og vi gjør vel i å følge dem – både for Guds rikes skyld, vår egen skyld og for andre mennesker.
Det har alltid vært noen som vil leve slik de selv ønsker. Erfaringer fra slike forsøk har alltid vært sprikende. Det vil aldri bli noen enhetlig etikk av det i praksis. For hvert menneske har sin oppfatning av hva som er rett og best for oss. Det sier historien noe om. Og det vil lett bli strid mellom de ulike gruppene. Verken humanetikere eller andre religioner har noe enhetlig svar på dette.
Bibelordet er derimot fast og sikkert, og det har vært de troendes kompass i alle år. Selv om ikke alle har fulgt det, står ordet der fremdeles med et kall til etterfølgelse. Når vi lar Guds ord tale til oss også om vårt dagligliv, blir det naturlig for oss å innrette oss etter det. I pedagogikken taler man om ”internalisering”. Det betyr at noe er blitt så ett med oss at vi kaller det vårt uten å tenke etter. Dette bibelordet i Hebr. 4, 2 betyr nettopp det. Guds ord blir på alle plan ett med oss i tanke og liv.
Formaninger og bibelske eksempler blir ”naturlige” for oss. De er ikke lovregler som vi frykter og prøver å unngå, men de er en del av oss. Og det skjer ved troen. Vi tar imot det som ord fra Gud, og vi vet at han vil oss vel også gjennom det.
Amen.
