Synd og nåde.
Hebr. 1, 2b.
Gud taler til oss i Bibelen nå. Bibelen er Guds sanne ord, også når vi ikke forstår det. Det er viktig for oss å holde fast ved det. Vår tanke vil ofte tvile. Djevelen og mennesker taler imot. Og djevelen bruker ofte mennesker til å rive ned tilliten til Bibelen.
Paulus taler tydelig om sitt syn i Apg. 24, 14: ”Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og profetene.” Det er en sterk bekjennelse der Paulus står foran de høye herrer i Israel. Og egentlig skulle også de kunne sagt det samme. For han henviser dem til Skriften. Og dette betyr at Guds ord er like gyldig og sterkt som før, og det er like forpliktende for oss som det var for Paulus og alle jøder.
Vi skal merke oss at Bibelen taler om flere sterke ting for menneskene. Dette er internasjonalt, noe som gjelder alle land og folk til alle tider. Det betyr ikke noe om de har andre religioner: Som Guds skapninger er de underlagt og forpliktet på Guds tale, og de skal dømmes etter den på den ytterste dag.
Og vi kan gjerne spørre: Hva taler Bibelen om? Hva er det vesentligste? Hovedsaken kan gjerne konsentreres i to ord: synd og nåde. Vi ser det f. eks. i Rom. 5, 20: Der hvor synden ble stor, ble nåden enda større. La oss stanse for disse uttrykkene i dag:
1. Synd.
Synda er stor – på mange måter. Folk flest vet om det vonde og setter det i forbindelse med andre menneske og selve naturen. Og det skjer mye galt og ondt iblant oss. Vi ser det hver dag og ikke minst kommer det fram i media. Hele verdens ondskap møter vi der.
Men det er ikke poenget. Synd er noe mer og verre. Og det må folk høre i forkynnelsen, for det vet vi ikke av natur. Og hovedsaken er at vi skal gjøre regnskap for Gud. Gud har skapt oss og eier oss. Derfor har han krav på oss mennesker og har rett til å dømme oss. Men en slik forkynnelse er ikke lett å høre, og noen sier: Vi vil ikke høre om synd, det er for negativt. Men: Det er de syke som behøver lege, ikke de friske. Og da må vi forstå at vi er syke.
Synden handler i hovedsak om tre ting:
1. Arvesynd.
Her går vi tilbake til syndefallet i Edens hage, 1. Mos. 3. Adam var vår representant. Det han gjorde, fikk følger for alle mennesker og dermed hele slekten. Hvert eneste menneske er deretter født i og med synd. Vi fikk det i arv fra våre første foreldre, slik vi arver noe fra vår egen slekt uten at vi kan hjelpe for det.
David sier noe her: Jeg er født i synd og min mor har unnfanget meg i misgjerning. Salme 51. Det betyr ikke at Davids mor levde et spesielt syndig liv. Ingen ting i Bibelen antyder det. Han tenker derimot på fallets følger for oss alle. Det taler også Paulus om i Rom. 5, 12-18: Ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker, sier han.
Vi ble altså født inn i verden på feil vei, eller med ryggen mot Gud som en misjonær sa. Og det betyr også at vårt hjerte og vår natur er ond og vendt bort fra Guds vilje. Vi vil aldri forstå kristendommens betydning og alvor om vi ikke ser og tar inn over oss syndefallet.
2. Gjerningssynd.
Våre egne gjerninger er også synd. Det gjelder ikke bare arven. Bibelen taler sterkt om at vi er syndere og gjør synd. Alle har syndet og mangler Guds herlighet, står det. Rom. 3, 23. Det skal vi ikke ta for lett på.
Her er store og små synder, åpenbare og skjulte synder. Men alt er brudd på Guds vilje og tanke med oss og med verden. Og Jakob sier at den som snubler i ett bud, er skyldig i alle. Jak. 2, 10. For Gud ser loven og livet og synden under ett. Og vi står i gjeld med hele vårt liv.
Å synde er å forakte Gud. Mennesket ser ofte på det ytre og det store. Mange vil forsvare småsynder og det som alle gjør. Da er det ikke lenger farlig. Slike tanker er ikke Guds tanker, men selvbedrag. Gud ser på hjertet, om vi følger ham i tanke og liv.
Noen ganger setter vi feil etikett på våre handlinger. Hvor farlig blir ikke en giftflaske om det står ”saft” på den. Mange er høflige utad og ser prektige ut blant andre mennesker. Men hjemme er de røvere og i sitt indre liv kan de tillate alle slags tanker. Det er ikke etter Guds vilje.
3. Unnlatelsessynd.
”Det var ei de ting du gjorde, men det du la ugjort ned…” Slik står det i et dikt. Synd handler ikke bare om alt det vi faktisk har gjort av galt. Men det er like mye om det vi burde ha gjort, men unnlot. Jak. 4, 17 taler om det. Det som vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det. Jesus sa også noe om dette i Luk. 12, 47: Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag.
Her har vi noen såre minner. Vi kom for sent, kanskje av frykt eller fordi vi prioriterte andre ting enn det Gud minte oss om. Regnskapens dag kan bli tung for oss på denne måten.
Gud vil du skal se livet i hans lys. Da blir det mye grums i livet vårt: i tanker, ord og gjerninger, motiv og egoisme. Skulle vi står for Gud med alt dette, gikk vi alle fortapt. Da var det ikke redning for noen.
Men Guds tale til oss har et annet ord som vi også må forstå rett.
2. Nåde.
Ordet om nåde er totalt ukjent for menneskene, for det traler om frelsens rette vei. Noen tror de vet det, men de ser bare menneskenåde. Guds nåde er en hemmelighet. Og den kan ingen forstå uten ved Åndens åpenbaring. Gud må vise oss hva nåde er.
Det forutsetter at vi kjenner og erkjenner vår synd. Det betyr ikke at vi først må se dybden og hele fylden av synd, men vi må se synden som synd mot Gud. Gud vil vise oss våre personlige synder og ber oss om å innrømme og bekjenne dem.
Av natur ønsker vi å skjule og bortforklare og fortrenge synden. Men da ser du heller ikke nåden. I det lange løpe vil det føre til forherdelse og et lukket sinn for Gud. Mange prøver å unngå skyldfølelse, og det får de hjelp til av media i dag. De forsøker å finne en god grunn for at de har handlet nettopp slik de gjorde. Slik vil de frita seg selv for synden.
Trolig er det dette som ligger bak hos mange når de taler så sterkt om å ”tilgi seg selv”. Det finner du ikke i Bibelen.
Nei, der er bare en måte og ett svar på dette: Det er å bekjenne synden. Her skal vi være åpne og ærlige og si rett ut: Det er min feil. Det kan være smertelig og derfor vanskelig. Men det er bare da nåden virker. Og da kan du tro syndenes forlatelse, og det gir en god hjertefred.
Johannes sier det tydelig: Dersom vi bekjenner våre synder … 1. Joh. 1, 9. Da er du i lyset og alt er åpent for Gud. Og nåden er større enn synden så stor, som sangeren synger. For den kan tilgi all synd. Der er ingen ende på tilgivelsen. Men det er den som fører oss inn i sann kristen tro og liv.
Så la oss leve der, hver dag.
