Åp. 3, 1.
Navn av å leve.
Min erfaring er at Guds ord er rikt og vi makter ikke å tale om alt på en gang. Her skal vi bare tale om en ting ved dette verset, nemlig litt om hva slags folk som var med i menigheten i Sardes. Og jeg ønsker ikke å bli misforstått her.
Studerer vi dette avsnittet finner vi at det var flere grupper – gjerne ”kristne” – i denne menigheten. Alle var medlemmer, men du for en forskjell! Nå skal hver enkelt av oss sitte med et spørsmål i dag: Hva slags gruppe tilhører jeg? Slik kan vi spørre flere ganger – og vsare ærlig.
Den første gruppen vi møter, kalles døde. Jesus sier det: Du er død. Da mener han åndelig død. Det ser ut som at det var de fleste i Sardes. De hadde ikke åndelig liv. De var uten samfunn med den levende Gud. Det er alvorlig.
Men det står mer om dem: De hadde navn av å leve. De var det vi kaller navnkristne. Det var altså ikke vanlige ufrelste folk, men slik som de andre regnet med var troende og som selv regnet seg for det. Og det er verre: Å ikke kjenne sin egen stilling for Gud. De lever i hykleri, og det blir alltid dømt strengt.
Men noe er kanskje enda verre, jar verst av alt: Det er å være en så god hykler at de andre ikke forstår at noe er feil! Da er det virkelig fare på ferde. Når hykleriet er så raffinert og fint at ingen merker at noe er galt, da kan jo ingen advare dem. De er så flinke i kristendom, at alle tror det er ekte.
Og jeg har en beklemmende følelse av at det er slik i dag. Vi er blitt så lærde og flinke på alle vis, at vi også etteraper sann kristendom. Og noen gjør det så bra at ingen ser det er galt og advarer. Mon det gjelder mange? Noen av oss?
Men om vi ikke ser det selv, kjenner Jesus oss. Ingen ting kan skjules for ham. han har øyne som ildsluer (2, 18). Han vet om vår stilling, og på tross av at det er alvorlig, er det vår eneste redning og håp. Disse ordene passer nok godt på endens tid etter alt det andre vi vet om den. Og nå er vi nær denne tid, og derfor bør vi ta slike ord i Bibelen på alvor.
Dere, det er nødvendig med noe mer enn navnet som kristen. Det ytre er ikke nok. Det er nødvendig med liv – liv i Gud, om vi skal nå fram. ”En lærdomsform er ikke nok, nytt liv er det som kreves.”
Som forkynner tror jeg at jeg har sett at dette er sant noen steder. Her er mye kunnskap om mange ting, også i Bibelen. Men det er lite liv. Vi kan lage mye i vår tid, radio, TV, bil, fly og mye annet. Men en ting klarer ikke vitenskapen: å lage liv. De prøver nok, men kan bare etterligne livet. Gud alene kan skape det.
Vi ser noen ganger kunstrige og fine blomster. Men de er ikke levende. Man kan også etterligne det åndeliv og kristendommen. Vi kan lære det og øves opp i å leve som en kristen skal leve. Men det er hykleri. Og det er nettopp slik hykleren blir til. Han lærer hvordan han skal være og hva han skal gjøre for å være en kristen. Men han eier ikke Guds Ånd, fordi han ikke er født på ny. Og uten den er alt nytteløst. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til. Rom. 8, 9.
Et menneske trenger altså et nytt liv, og det får vi bare ved fødsel. Det er slik vi kommer inn i Guds rike. Det talte Jesus til Nikodemus om, Joh. 3. Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike eller komme inn i det, v. 3 og 5. Vi kan godt kalle det betingelsen for å bli frelst.
Ordet som er brukt her, betyr egentlig å bli født ovenfra, dvs. fra Gud. Og det er tydelig. Etter syndefallet ble forbindelsen med Gud og hans himmel brutt. Han må nå skape et nytt liv. Vi fødes alle med ryggen mot Gud. Skal et menneske bli frelst og komme inn på himmelveien, må det skje ved troen på Jesus som vår stedfortreder. Han smakte dommen og straffen i vårt sted på korset.
Bibelen har mange tegn på den nye fødsel. Vi skal bare nevne litt: Vitnesbyrdet. Uansett hva folk sier, taler Bibelen tydelig om at de som tror, har et vitnesbyrd. 1. Joh. 5, 10. Og vitnesbyrdet er særpreget ved at de har noe å vitne om. De har noe selvopplevd. Det er ikke tillærte ord og fraser, men de har hatt et personlig møte med Gud. De har opplevd noe med ham.
Det er ikke sikkert de kan si det så klart, f. eks. i en forsamling. Men de har det inne i seg. Og det kan komme fram på ulike måter, ved liv og ord. I vår tid er det nå en stor mangelvare. Her er mange som preker og har fine talemåter. Folk har lært så mye. Men er det et levende vitnesbyrd? Det er kanskje noen ganger som med gutten som hadde vært på Blå-Korsmøte og hørt folk tale om at de var blitt fri alkoholen. Og det er flott. Men som kom han på et møte der det var frie vitnesbyrd. Han reiste seg frimodig opp og sa: Jeg er så glad at Gud har frelst meg fra kong Alkohol!
I dette tilfelle var det ikke rett. Det var et lånt vitnesbyrd. Og da er det ikke ekte. Du må selv har møtt Jesus og blitt frelst i din situasjon. Og Paulus sa i en annen sammenheng at han ikke ville tale om noe annet enn det Herren hadde virket ved ham.
Det sentrale i et vitnesbyrd er alltid Jesus på korset, fordi dette har frelsende kraft. Da Israel så på slangen, ble de friske. Joh. 3 og 4. Mos. 21.
Her må vi våke. Det skjer ikke en gang for alltid. Å leve i tro er stadig å se på slangen og Jesus på korset. Der er liv og fornyelse.
Det er grunn til å være redd to ting: At mange ikke har vært gjenfødt. De har glidd inn i et kristent miljø og blitt med i flokken. Men den forløsende kraft fra korset er ukjent for dem. Folk i Sardes var døde. De hadde ingen levende tro på Jesus. For de hadde ikke liv i Gud.
Den andre frykten er at noen en gang var frelste, men døde. Det kan skje ved sløvhet og verdens ånd som får innpass og preger oss. Søvn og likegyldighet med gudslivet kan føre folk bort fra Gud. De går i forsamlinger og kirker, men er uten åndelig kontakt med Gud og har ikke livet. Da har de ikke noe håp om himmelen. Det er bare fortapelsen som venter dem.
Er du en av dem?
En annen gruppe synes å være de som var på vei til å dø, v. 2. De er enda ikke helt borte, men døden nær. En gang var de herlig frelst og priste Gud. De hadde tatt imot Jesus Kristus. Men så kom noe å stengte for Gud. Det kan være så mange ting. Dette nye fikk mer og mer plass i hjertet og fortrengte Gud. Noe var blitt deres avgud. Og livet ebbet ut, ofte litt etter litt.
Vi skal være klar over at frafallet kan komme på ulike måter. Noen ganger er det et åpent brudd med verden ved et eneste stort fall i synd. Det er alvorlig. Men det er verre å gli bort fra Herren. Hebr. 2, 1. Vi må særlig ta oss i vare for dette. Det kan hende den beste. Min oppgave fra Gud er nå å advare alle.
Vi har sett det og hørt om det: Store predikanter og ellers gode kristne kommer bort fra Gud. Det farlige er at det skjer suksessivt, litt etter litt. Da merker vi det ikke så godt. Noen små steg kan lett forklares. Paulus sier at vi skal se til at vi ikke faller, selv om vi står nå. 1. Kor. 10, 12.
Stans litt, og tenk etter. Er det noen av oss som er kommet på gli? Redningstauet er omvendelse og tro på Jesus.
En tredje gruppe blir også nevnt. Det var noen få, trolig den minste flokken i Sardes. De var rene, står det, v. 4. De var ikke smittet eller bundet av synden og verden. Grunnen var at de var stadig renset i Lammets blod. Det var kilden som gjorde demr ene. De var forsiktige i småting – det er ofte der fallet begynner.
”En tanke som i hjertet kom, og som man litt lot råde, har så titt gjort sjelen tom for Guds dyre nåde.” Slik synger Brorson.
Jeg synes det er så fint å lese om disse som var rene. De fikk et løfte, de skal få gå med Jesus i hvite klær. Det er rettferdighetens rene drakt. Og de er verd det! Ikke i seg selv, men ved at de tok imot Jesus som frelser og Herre.
Og løftet gjelder: Navnet i livsens bok. På Dommens dag vil Jesus vedkjenne seg dem. Når jeg leser om denne flokken, får jeg lyst til å være blant dem! Selv om det skal koste noe lidelse og motgang her, ønsker jeg å følge i deres fotspor. For det er bare disse som når fram til Livets land.
Ordet sier at vi skal våke og stanse. Det sier at vi må bli omvendt til Herren. Og det betyr å begynne et nytt liv. Vi må bøye oss og ydmyke oss for ham. Det kan du gjøre nå.
Kom i Jesu navn!
.
