Ef. 5, 14.
Våkn opp!
Dette bibelverset sier i grunnen tre ting til oss kristne. I første rekke er det talt til oss, slik som brevene i NT er. Men dernest strekker det seg ut til alle folk, ettersom Gud er interessert i og elsker hvert menneske i denne verden.
I. Du må våkne!
1) Etter sammenhengen tar dette verset først og fremst til de troende. Vi er ofte så lunkne og sløve og lite brennende i ånden, jfr. Rom. 12, 11. Sløvheten leder oss til frafall og fører menneskene bort fra Gud og frelsen. Det ser vi allerede i GT. Det lyder et vekkerrop ved profeten Jesaja, kap. 26, 19; 51, 17; 52, 1; 60, 1-2.
Menigheten i Laodikea (Åp. 3, 15-16) fikk denne attesten at den verken var kald eller varm. De troende var ikke helt med Jesus, men heller ikke ennå borte fra Gud. De var lunkne, noe midt i mellom. Litt med Gud og litt med verden. Det er den farligste stilling, for man ser ikke hvilken vei man går på. Og det er den vanskeligste stilling, for da har vi så lett for å slå oss til ro med den kristendom vi har. Det er vanskelig for en troende å erkjenne at han er på feil vei. De andre kan nok trenge et slikt alvorlig ord, men vi?
Vårt indre liv kan sovne og dø. Da er det lite hjelp i alt det andre om selve livet er borte. Da vil vi få det svart framfor porten: Jeg kjenner deg ikke! Og du går til fortapelsen. Da hjelper det ikke om andre troende og presten kjenner oss.
I vårt arbeid for Gud kan vi lett sovne. Det blir mekanisk og rutine og går så godt menneskelig talt. Faren er særlig stor i vår tid som organiserer så mye kristendom. Reiseruter blir lagt og overholdt. Predikantene ”kan” en del taler, og med mye sang og musikk blir det ”godt” på møtene. Da må vel Gud gjøre resten?
Vi kan også miste selve gløden og nøden for sjelers frelse. Kall det gjerne ”olje på lampen”. Mat. 25. Da glir vi gjerne inn i en søvn og drømmer om bedre tider. Det er til oss alle det lyder nå: Våkn opp! Vi har ansvar for hverandre og for andre. Alle mennesker er vår nød. De må bli frelst.
Er du en av dem som er åndelig søvnig? Da sier Bibelen nå: Du må våke. Dette går galt. Du må skynde deg før den siste vekkelsens røst har stilnet.
Vi trenger vekkelsesrøster i vårt land nå. Vi behøver domsbasuner som våger å ruske kraftig i de sløve og folk som er mer opptatt av sitt eget enn av Guds sak. Det kan hende sekretærer og predikanter og styremedlemmer. Alle er utsatt for djevelens listige angrep.
Vårt eget er nå vår store synd, vår kardinalsynd. Vi har ikke tid for Gud. Alt annet har vi tid til, bare ikke for Gud!
Guds budskap til oss lyder som aldri før: Bli våken! Og styrk de andre. Åp. 3, 2.
2) Men det er også et budskap til deg som er frafallen og ugudelig. Til deg som lever i verdens dype mørke og ferdes mellom døde mennesker, og du er selv åndelig død. Du sover syndens dype søvn og har ro. Djevelen har dysset deg i søvn på mange måter. Dertil harv han så ofte brukt åndelig sovemedisin. Falske religioner og sekter i mengdevis har beroliget millioner dyrekjøpte sjeler. Og ikke så få er blitt beroliget i sin synd av søvndyssende prekener.
Til deg lyder et rop fra Herren nå: Våkn opp! Du sover jo. Du ser ikke den rette verdien av livet. Du leker med livet og med synden. Og kanskje gjør du som Søren Kierkegaard sier i ”Øieblikket”: Du leker kristendom.
Men intet av dette er en lek. Det er alvor og farligere enn fyrstikker og dynamitt for barn.
Det lyder et bud til deg: Våkn opp. Omvend deg. Gjør bot. Fall på kne for kongen og erkjenn din synd og søvn. Da sier Bibelen: Gud er trofast og rettferdig, han vil tilgi og rense deg. 1. Joh. 1, 9.
3) Men det er også et bud til alle folk og land utenfor samfunnet med Gud. Til de som lever i syndens mørke i hele verden, i verdslighet og hedenske religioner.
Det er et bud til alle hedningfolk. De som er sunket dypest ned i avgudsdyrkelse må få høre dette ordet. Gud vil at alle skal bli frelst og kjenne sannheten. Også de må få høre at det går an å bli fri. Frelsens dør står åpen for alle. Vi ønsker at det skulle lyde til alle, derfor er vi med i misjonsarbeid. Vi må ut med budet.
Like ens gjelder det vårt eget land. Her er mange verdslige mennesker i vårt land. De lever for dette livet og innretter seg her i verden som om de skulle være her alltid. Mange er sluttet å regne med Gud. Mange tusener er utenfor samfunnet med Gud. I tillegg har vi fått mange hedninger til oss. Det er muslimer og buddhister og andre. De er ikke frelst og kommer ikke til himmelen. Derfor behøver vi en sterk ”Indremisjon” i vår tid. Vårt eget land er en misjonsmark, og nye krefter må sette sinn. Er det ingen som er kalt til å være misjonær i Norge?
Her må vi våke. Hva skal det bli av alt folket i vårt land om ikke noen våkner opp og ser: Dette er min misjonsmark. Kristne mennesker må slutte å tenke mer på høy lønn og fritid og status enn på Guds rike i landet. For her har vi sviktet.
Vi behøver altså et vakt kristenfolk som våger å se sannheten i øynene. De må se sitt ansvar for våre egne. Du vil vel egentlig at de nærmeste og naboer skal bli frelst?
4) Endelig må vi våke over læren og forkynnelsen. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men bare si at mange er sløve og sover på dette området. Det er ikke så nøye med læren eller hvilke forkynnere vi bruker.
Vi trenger en rett lære. Derfor er vi takknemlig til Gud for alle de rette lærere Gud sender oss. Det gjelder både leg og lærd, med og uten høyere eksamen. De skal stake ut veien for oss, så læren blir fra Gud!
Skal kristendommen består i vårt folk, må vi ha en rett forkynnelse. Mange sekter og partier kommer ofte av en svak forkynnelse. Da har svakheten lett for å flytte ned til hjertelivet. Natten kommer – da kan ingen arbeide. La oss våke og be.
II. Stå opp fra de døde.
Bibelen sier at alle mennesker er døde i synder og overtredelser av natur. Kol. 2, 13; Ef. 2, 1. Det er på grunn av synden. Gud sa i Edens hage: Den dag du eter av treet, skal du dø. 1. Mos. 3. Bibelen sier videre: Den som synder, skal dø (Esek. 18, 4) og: Syndens lønn er døden (Rom. 6, 23).
Den første synd førte til åndelig død for alle mennesker. Det er arvesynden. Vi er født inn i en syndig slekt.
All synd fører til åndelig død. Om synden er grov eller fin i våre øyne, har ikke noe å bety. Synden bærer døden i seg. Og åndelig død er adskillelse fra Gud (Jes. 59, 2). Alvoret i fortapelsen i helvete – som er den annen død (Åp. 20, 14) – blir nettopp dette: Mennesket skal for alltid være skilt fra Gud. De er uten anledning til å bli frelst og få del i Guds velsignelse. Her har vi mange anledninger, men der vil de aldri få høre mer at de kan forenes med Kristus og bli fri sin synd.
Derfor lyder ropet nå så sterkt her: Stå opp! Fly bort og flykt til fristaden. Det er ikke slik at vi kan gjøre noe til frelse. Men den åndelige død betyr ikke at ansvaret for vår frelse blir tatt fra oss her i livet. Vi blir stadig bedt om å vende om og å komme til Jesus.
Over hele jorden lyder dette ropet: Kom til Jesus! Du hører det i kirker og bedehus, i aviser og blader, i radio og fjernsyn. Det er Han som kan gjøre oss levende og gi oss evig liv. Ingen andre kan det, heller ikke vi selv.
Men Han vil og kan. Kom som du er og fri frelst. Han gir deg nytt liv her på jorden. Noe helt nytt skjer med det menneske som kommer til Frelseren. Det gamle er borte og alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17. Ingen ting er større her på denne jord. Og til slutt: Når vi går herfra og begynner på evigheten, da får vi del i dette livet i fullt mål. Det er et evig liv. Vi blir gjenfødt til dette åndelige livet ved troen på Jesus. I himmelen skal vi virkelig få takke Gud for denne frelse.
- Men nå legger vi merke til at det står slik i teksten: Stå opp fra de døde. Det betyr at vi som kristne skal på en måte forlate de verdslige mennesker. Ved troen blir det et skille mellom oss og verden. Det fører til at vi ikke kan trives i selskap og fest blant de åndelig døde. Vi har jo ikke de evige liv felles. En kristen merker snart at han ikke tilhører de verdslige, han er av en helt annen karakter og har en annen innstilling til livet.
Det er et betenkelig tegn på en ”kristen” når han trives i verdslig selskap. Da er han begynt på veien tilbake til døden. Han prøver nok å forklare det og rettferdiggjøre seg ved at han skal vinne dem for Gud. Men du vinner aldri et verdens menneske ved å selv bli verdslig. Vi er lysets barn – og de er mørke. De går ikke sammen. Der er oppstått en skille, og det er satt av Gud selv. Det må vi også våke over.
III. Kristus skal lyse for deg.
I en gammel bibel står det slik: Kristus skal opplyse deg. Og det er Jesus som er det sanne verdens lys. Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørke, sier han. Joh. 12, 46.
Nå skal vi stanse for tre ting ved lyset, som er bilder på Jesus Kristus og hans forhold til oss.
1) Først: Lyset skinner og opplyser. Det er gjerne hovedoppgaven til lyset. Det skal lyse! Det er så selvfølgelig, synes vi. Men er det det i åndelig forstand? Det skal lyse deg ut av det mørke du er i, og på den måten sette deg fri. ”Det folk som satt i mørke, skal se (har sett) et stort lys, sier Jesaja 9, 2. Dette store lyset er Jesus. Ja, nå er det så stort at det lyser rundt om i hele verden. Det har lyst millioner av mennesker ut av det tette syndemørket, og inn i lysets rike.
Det skal lyse deg gjennom anfektelsens dype mørke. Når alt synes håpløst, og du tror alle har forlatt deg, da er lyset der. Det skinner for deg gjennom Guds ord og en sann forkynnelse. Du får oppleve at nådens sol skinner for deg på nytt. Igjen får du glede deg i frelsen og friheten i Kristus. Da synger du gjerne lovsanger til Gud.
Og lyset har også lovet å lede deg det siste, mørke stykket av livet – gjennom dødsskyggens dal. Salme. 23.
Når døden sin brottsjø deg møter.
Vil Jesus dra båten i land.
Han sa han skulle være med alle dager. Det gjelder også den siste dagen – før du står i herlighetens rike!
2) Dernest: Lyset varmer! Å, hvor kaldt og mørkt og øde det ofte er her. Vi strides og kives og lager kulde omkring oss noen ganger. Og vi må ikke undre oss over at noen fryser i hjel iblant oss – hvis vi ikke har noen varme å gi dem.
Dere, la Jesus få slippe mer til i dagliglivet. For han er det store lyset, som også varmer. Han makter å smelte det kalde og harde med kjærlighetens flamme. Så ofte har det vært godt når det var kaldt i mitt hjerte. Da kunne jeg sende bud på ham. Han kom med sin varme og gjorde det godt igjen.
3) Til slutt: Lyset brenner! Vi tenker her på gammeldags lys, stearinlys. Det var en åpen flamme. Alt som var i nærheten ble tent og brent.
Slik er det også der Jesus får komme nær. Der brenner han opp all synd og urenhet. For alt som ikke tåler hans nærhet, forsvinner når han kommer med sin makt. Noen ganger ser det uskyldig ut. Men det som ikke er rent i Guds øyne, det vil han fjerne.
Det at lyset brenner, sier også at han tenner en flamme i mitt hjerte. Vi blir tent i brann for ham i vår sjel. Det kommer en hellig iver i vårt liv. Da vil vi leve rent og rett for Gud, og vi ønsker å tjene ham med livet slik at nye kunne vinnes for himmelen.
Om riktig mange ble tent av Mesteren på den måten. Den himmelske ild må tennes i vårt hjerte og liv. Det avhenger av om han får slippe til hos oss og lede oss nærmere Gud i vår erkjennelse. For der i helligdommen er det varmt. Der er ilden alltid tent.
En brennende kristen er en som ofte er i Guds nærhet, for å bli tent av ham. Da skjer det at han også blir en lys for andre og får lede noen til det store Lyset. Skal vi be om at det må skje også i våre dager? Gud er den samme og vil være oss nær.
La din alterilds hellige flamme
Aldri slukkes, o Herre, i meg.
Jeg for verden korsfestet vil være –
Jeg vil leve, ja leve for deg.
.
- Det er selvsagt ikke min tanke at all forkynnelse i dag er dårlig eller feil. Men litt surdeig vil snart gjennomsyre hele deigen, sier Paulus. Vranglære og en svak forkynnelse har en egen evne i seg til å trenge gjennom og ødelegge mye.
