Luk 22, 59-62.
Peters fornektelse.
”— og han gikk ut og gråt bittert.”
La oss synge denne gamle salmen av hjerte og ikke bare med munnen: Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.
Peter hadde fornektet Jesus inne i yppersteprestens gård. Det skjedde ikke bare en gang, så det var ikke bare en uheldig uttalelse. Hele tre ganger fornektet han.
Men det begynte ikke der. Det var bare en følge av noe annet. Vi kan her tale om ”årsak og virkning”. Og dette er et slags mønster for all fornektelse. Den har sin bestemte årsak.
Det begynte tidligere – på veien til yppersteprestens gård. Gjennom de mørke og øde gatene i Jerusalem, en tidlig fredags morgen. Om denne vandringen står det skrevet at Jesus ble ført av romerske soldater – og ”Peter fulgte langt baketter” (v. 54). Der ligger en årsak.
Vi kan summere dette opp i korte setninger slik:
Først: Peter fulgte Jesus! Jfr. Mat. 4, 19. Det står fast. Liksom det ikke er nok å gå på møte i bedehus og kirke, er det heller ikke nok å følge Jesus i det ytre. Med Peter gikk det galt. Og jeg frykter for at der er mange som følger Jesus slik – og så går det galt med mange.
Deretter: Han fulgte baketter. Slik står det. Her kan vi også se dette på en åndelig måte. Peter var kommet på avstand fra sin Frelser. Og nå ville det koste noe å si at han var Jesu venn. Han ville nå holde seg i utkanten og i skyggen der han kunne være anonym. Det er feilen her. Når vi ikke våger å vise at vi hører Jesus til, er veien til fallet og svikten kort.
Det står også at Peter var langt bak Jesus. Avstanden økte kanskje steg for steg, og Peters frykt økte tilsvarende. Da blir det også tyngre og tyngre å være en Jesu venn. Nederlaget var begynt.
Jeg minnes et sted jeg var og talte nettopp om dette: Peter var kommet på avstand. Da jeg skulle avslutte møtet, kom en ungdom fram og bøyde seg ved den fremste benken. Han gråt og begynte å be høyt til Gud: Tilgi meg at jeg har vært slik på avstand fra deg. Jeg har fulgt så langt bak etter deg, Jesus. Herre, vil du tilgi.
Og jeg vet at den ungdommen ble en varm kristen, som også vant noen for Jesus senere.
Peter fikk ikke vinne noen for Gud den dagen. Han bare fornektet. Men da Peter noe senere begynte å følge Jesus tett etter, fikk han være med i en stor vekkelse i Jerusalem. 3000 ble omvendt. Og vil noen av dere være med i sjelevinnertjenesten, må ”du selv være ren i hans blod”.
Er det noen av dere som lever tett ved Jesu side i erfaringslivet? En ting er å vite at Jesus er deg nær hele livet når vi tror på ham. Men i vår egen erfaring – hvordan står det til der? Hva med bønnelivet i lønnkammeret. Der kan du tale ut med Ham om alle vanskelige ting, og takke ham for alt det gode han gir. Og bibellesningen? Da taler ikke du lenger til Gud og ber ham om noe. Da svarer Gud. Bibelen er Guds ord. Og der finner du de åndelige svar på livet.
Vi kan også nevne vitnesbyrdet, er det klart og tydelig? Det handler både om et offentlig vitnesbyrd på møter og om daglige samtaler med folk vi er sammen med. Er vi tydelige på at Jesus er den eneste veien til Gud? Du har sikkert lagt merke til at det er lettere å vitne om Frelseren når vi lever sammen med ham i bønn og bibel. Det henger nøye sammen.
Peter gjorde to store synder denne dagen. Den ene var at han fornektet Mesteren. Hele tre ganger på en kort stund fikk han si at han kjente ikke Jesus. Det kostet for mye. Før hadde han brukt store ord at han ville dø med Jesus om nødvendig. Om alle de andre fornektet, skulle ikke han gjøre det. Jfr. Mat. 26, 34-35. Store ord er i seg selv en svikt, selv om vi ønsker det og mener det vi sier. Vi har ikke evne til å gjøre alt det store folk ofte sier.
Det er mange måter å fornekte Jesus på. Det kan skje i de små ting, ved feighet og frykt for å skille oss ut eller at folk skal le av oss. Da er det fort gjort å svikte, smyge seg vekk, uten at vi egentlig vil det.
Den andre synden Peter gjorde langfredag, var at han løy. I v. 60 sier han: Jeg forstår ikke hva du mener. Men var det sant? Nei. Det var løgn. Han kjente Jesus og hadde vært sammen med ham i tre år. Peter visste godt hva tjenestefolket siktet til. Da kom han med en løgn som var hans utflukt denne gangen. Peter var redd. Og folk lyver ofte når de er redde. De våger ikke å stå fram og vise hvem de er. Det er å følge Jesus langt baketter.
Gud, gi at vi ser det i tide, og søker hjelp hos Frelseren.
Redningen for Peter lå utenfor ham selv. Det var noe annet enn ham selv som gjorde at han ble berget. Det blir noen ganger framstilt som om Peters anger var grunnen til at han fikk nåde. Men det er aldri slik. Frelse og tilgivelse er ikke lønn for tårer.
Nei.
Det var et blikk fra Jesus som reddet ham. Og det var da angeren kom. Frelsen ligger ikke i oss selv. Den kommer utenfra. Jesu frelsesblikk er også redningen for vår sløvhet og lunkenhet og synder av alle slag. I vår nød skal vi få se på ham som henger på korset. Da møter vi hans vennlige og kjærlige blikk som sier velkommen.
Nå ser han på deg, og forstår hvordan du har det. Vi kan ikke skjule noe for hans øyne. Og når Jesus så på Peter, da kom han Herrens ord i hu, står det. Han husket at Jesus hadde sagt at slik skulle det gå. Og det er hans ord som teller.
Skal vi bli minnet om Herrens ord, forutsetter det at vi har lest det. Ånden minner oss om det vi har lest og kan. Det er også en grunn til at vi skulle studere og grunne mer på Bibelens ord. Da samler vi et lager av minner som Gud kan bruke når vi mest behøver det.
Denne minnelsen ble til hjelp og redning for Peter. Det ledet ham faktisk tilbake til Guds ord, det Jesus hadde sagt. Og det er vår hjelp og glede.
Gud vil gjerne minne oss om synden – hvor lett det er å synde slik Peter opplevde det. Og da blir vi også minnet om alvoret i synden og dommen over den. I en slik stund minner han oss også om syndenes forlatelse, om Guds nåde for syndere. Men han gjør oss også oppmerksom på det Jesus sa i Getsemane: Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse og falle i synd. Mat. 26, 41. La oss be om å være våkne til alle tider.
Peters reaksjon er interessant. Han gikk ut, og det betyr her bort fra fristelsen. Det er en viktig del av livet med Gud. Vi skal ikke oppsøke fristelsen og synden. Vi er ikke sterke nok til det. Og hva skal vi egentlig gjør der, i verden og det syndige?
Dernest står det at han tok det til hjertet, Mark. 14, 72. Det gikk virkelig inn på ham at han hadde syndet, og at Jesus likevel hadde sendt ham et så vennlig blikk. Det førte til en ny reaksjon: Han gråt. Det var nok angerens tårer, og vi kunne visst alle hadde litt mer av dem.
Jesus møter Peter igjen en gang senere, og dette møtet viser at Jesus tok imot sin disippel. Og det viser at Peter gjerne ville være der i hans nærhet og følge ham videre. Joh. 21. Skal vi også følge Peter der?
.
