17) Fariseeren.
Luk. 18, 9-14 B.
I denne beretningen eller liknelsen av Jesus får vi et bilde av hykleren eller fariseeren, og et bilde av en sann kristen. Her skal vi forsøke å tale om fariseeren som type eller bilde på de falske kristne – på hykleren. Ham finner vi til alle tider i alle menigheter, tror jeg.
Ordet hykler (gr.: hypokrites) betyr en skuespiller. Det er en som utfører en rolle og er liksom en annen person. Han gjør noe annet enn det han i virkeligheten er. Og det er ikke bare for en kveld, men det er hans profesjon og yrke. Han ER skuespiller. Han lever av å være en annen person enn han selv er. Det er fariseeren og hykleren i åndelig forstand.
Det er mange nyanser og typer fariseere. Hver eneste fariseer er enestående, de er sjelden like. Men noen fellestrekk synes å gå igjen i alle slag. Noen av dem vil vi forsøke å ta fram her. Måtte noen bli avslørt og se sin sanne stilling for Gud. Ennå er det tid å vende om og bli et nytt menneske. Gud, la det skje i den siste tid!
1. Først merker vi at teksten sier at han stod for seg selv og bad. Han stod, og var for stolt til å bøye seg. Han stod der alene og tok ikke kontakt med den andre som kom til templet. De hadde ikke noe samfunn med hverandre. Kanskje følte han seg for ”fin” til å være sammen med andre. Det var et trekk ved fariseerne, og navnet betyr trolig ”de utsondrede”, de som skiller seg ut.
Det hender også nå at kristne mennesker vil være for seg selv. De vil ikke være sammen med andre som ikke er så høyt oppe sosialt sett. De opphøyer seg. Noen mennesker er også slik at andre avskyr dem på grunn av deres oppførsel. De stinker åndelig talt – av selvgodhet og skryt av seg selv og sine gjerninger. Det er ikke behagelig å være sammen med slike. Da blir de gjerne ensomme.
2. Dernest ser vi at fariseeren holder en takkebønn. Her var i sannhet ingen sukk og klage – verken for seg selv eller over andre. Vi ser også at det var ingen takk for frelsen og nåden. Han lovpriste ikke Gud for det barnekår Gud har gitt sine barn.
Han takket derimot for det han selv var framfor andre mennesker. Det er også en måte å opphøye seg selv på. Det gjør nettopp hykleren: Han sammenligner seg med andre mennesker! Og da blir han ofte bedre enn de fleste. For han ser ikke sine egne feil. Det faller ham ikke inn å sammenligne seg med Gud og hans hellige krav. Han gjør det heller med andre mennesker som ikke er så fullkomne.
Nå for tiden er gjerne hykleriet blitt mer raffinert og fint: De takker Gud for det Gud har hjulpet dem til å bli! Så forsøker de å gi Gud litt ære for det de har gjort. Men de ønsker å få enda mer ære og oppmerksomhet selv. De takker Gud for at han hjalp dem i det stykket der de ikke fikk endene til å møtes. Og det blir som en prest sa da han avsluttet en tale: Og det vi ikke klarer selv, det gjør Kristus med sitt forsoningsverk for oss. Så sant som det er sagt, er det også egnet til misforståelse. Vi kan jo ikke gjøre noe som helst.
Får Gud ikke være en hel og full frelser, er han ingen frelser. Han må gjøre alle deler av frelsen.
Gud vil du skal kapitulere helt og fullstendig. Og gi opp. Du skal kaste deg inn i Frelserens armer som en fortapt synder som ikke får noen ting til. Da først blir du frelst og fri. Det er ikke sikkert at du ser alt dette på en dag. Det kan hende det tar litt tid – vi er så ulike på mange måter. Men dette må være hovedtanken.
3. Men han nøyer seg ikke med å takke Gud. Han begynner å fortelle Gud alt det gode han har gjort. Han finner fram alle de gode ting han har utført og sier det til Gud. Som om han ikke allerede visste alt sammen. Og han gjør det av frykt for ikke å ha gjort nok.
Det er nettopp trellens kjennemerke: Han må fortelle sin Herre alle sine gjerninger. Slik prøver han å bli godtatt. For trellen lever av å arbeide. Arbeidet er tvang for ham. Han må gjøre det, for å beholde sin Herres vennskap.
Så går han og strever og sliter for å tilfredsstille Gud. Slik er hele livet et tomt hykleri. Med alle sine gjerninger og strev går han fortapt.
4. I tillegg til alt dette ber hykleren høyt. Han ber slik at mennesker skal høre det. Det gjelder både takken og fortellingen om alle hans gjerninger. Folk må få vite det.
For fariseeren er det om å gjøre å få andre til å tro at han er frelst. For tenk om noen skulle dra deres kristendom i tvil! Tenk om predikanten eller styret skulle tvile på at kristendommen deres var ekte. Det ville bli skandale. Nå er vi forresten kommet inn i en tid der mange ikke bryr seg om hva andre sier og mener. De går sin egen vei. Det er også en fare og avvei.
Om Gud tviler på deres tro, bekymrer dem ikke så mye. Men tenk om mennesker gjør det!
Her kan vi gjerne tenke på offentlige bønnemøter. Når vi ber alene, kan vi åpne oss og si alt som det er. Men når andre hører på, er det lett å smykke bønnen med fine uttrykk og en egen bønnetone. Før var i alle fall det kjent.
Noen kommer med sterke syndsbekjennelser i slike bønner, særlig i generelle ordelag. Det koster ikke så mye i en kristen forsamling å bekjenne synd på talerstolen. Det er mye vanskeligere å gå privat til en du har syndet mot og be om tilgivelse. Et slikt oppgjør koster, men da er det mer ekte.
5. I det hele fører fariseeren et ytre fint og ustraffelig liv etter loven. De kunne med en viss sannhet si at de var bedre enn mange andre om vi tenker på det ytre livet. Fariseerne var ikke drankere og åpenlyse syndere. De var og er fine og ustraffelige mennesker. De elsket Gud med ord og var religiøse.
Fariseerne satte aldri kravet høyere enn at de greide å utføre det. Dermed ble de aldri skyldige. Og det gjaldt hele tiden det ytre livet som andre kunne se. Men Gud ser alltid til hjertet. Er det rett og sant? De ville behage mennesker, men det spør aldri Gud etter.
De trodde det var nok å leve et slikt ytre ustraffelig liv. Og det var her de regnet feil. Jesus sier i Mat. 5, 20 at om vår rettferdighet ikke overgår fariseernes og de skriftlærdes, kommer vi aldri inn i himlenes rike. Det er den standarden som gjelder.
Dersom du ikke vil hykle, må du slippe Guds krav og vilje like inn i hjertet. Det er hjertet som er syndig og fordervet, derfor må vi frelses og gjenfødes helt igjennom. Alt skal være rett for Gud. Det må ikke være den minste ting som ikke er aldeles fullkommen.
Fariseeren blir mer og mer fornøyd med seg selv og sin kristendom. Han synes det går framover med seier og helliggjørelse.
Den ærlige blir derimot mer og mer misfornøyd med seg selv. Han synes synden blir større, fallet dypere og hans eget indre liv en avgrunn full av synd. Sin kristendom og helliggjørelse skammer han seg ved, han finner ikke noe godt hos seg selv. Og derfor må han fly med all sin uro og synd til nådestolen. Han ser på Kristus på korset som døde nettopp for hans skyld. Og det gir ham fred midt i det onde.
I motsetning til fariseeren tar han kampen opp mot selve synden i sitt indre og i det ytre. Han er av dem som river Guds rike til seg med makt og går inn gjennom den trange dør. Luk. 13, 24.
Fariseeren slår seg til ro i sin tilstand, og han håper at han en gang i framtida skal bli bedre. Om han ikke har fred, visshet og glede i hjertet i dag, håper han at det skal komme en gang i framtida. Og Gud vil nok være nådig mot ham på dommens dag for Jesu skyld. Og så aner han ikke at med alt dette hykleriet bedrar han seg selv og går ned i fortapelsen.
Han blander sammen begreper i Guds rike, og særlig ser han ikke hva Guds nåde betyr.
Det verste er vel at han selv tror at alt er vel og bra med ham, og han får andre til å tro det samme. Han lever et godt liv, leser i Bibelen og ber til Gud. Han gir til misjonen og blir gjerne regnet med. Mange vil svare at han må være en kristen. Det er umulig at en slik person kan gå fortapt.
Men Bibelen sier JA. Han går fortapt om ikke Jesu rettferdighet er alt han stoler på. Jesus sa en gang at fariseerne var farlige. Luk. 12, 1. Det var det de første disiplene skulle vokte seg for. Deres lære er nemlig en surdeig, og den har evne til å trenge igjennom – den syrer hele deigen. En ganske liten vranglære eller avvik vil kunne skade og ødelegge mye i Guds rike. Mer enn noen gang må vi passe oss for dette.
I Luk. 7, 22f sier Jesus at evangeliet skal forkynnes for fattige. Da mente han ikke fattig på verdens gods. Det har aldri hjulpet noen inn i Guds rike. Men det er slike som er fattige i seg selv, vet at de er små og ydmyke innfor Gud. De er forferdet over Herrens ord, som Jesaja sier.
Alle andre tar anstøt av Jesu forkynnelse og lære. Men Jesus sier at de fattige er salige, for de har ikke tatt anstøt av ham. Hvordan er det med oss i dag? Har vi rette tanker om oss selv? Setter vi hele vår lit til Jesus og hans gjerning og ikke regner med oss selv i noen ting. Da er du salig, sier Ordet.
.
