46. Hebr. 13, 20.

Korsets gåte. Hebr. 13, 20.

Grundtvig skrev i en salme: ”Ja, jeg tror på korsets gåte.” Og korsets gåte er det uforståelige, der tanken står stille, jeg fatter det ei. Korset er egentlig uforklarlig. Ved å forklare slike saker, mister de ofte noe av det åndelige og guddommelige preg. Kristendommen kan da lett bli noe sammenlignbart med det menneskelige, og folk taper respekt for det.

Korset er nemlig det dypeste innhold i evangeliet. Det var det nederste trinn i Jesu lignelse ytre sett. For da var han virkelig Verdens Frelser. ”Jeg forstår det ikke,” sier noen. Og det er helt rett. Dypest sett kan ingen forstå det som skjedde på Golgata.

Men Gud kan åpenbare noe av det for oss, og han gjør det ofte litt etter litt. Det er voksteren i nåde. Og han gjør det ved Ånden og Ordet. Her gjelder ikke våre tanker og innfall eller følelser om det. Alt det er blindveien i frelsesspørsmålet.

Ø. Andersen skal ha sagt på Fjellhaug en gang: ”I hjertet er det mange tanker, men ingen av dem er Guds.” Slik er det nok på grunn av vår falne natur. Men Gud viste menneskene noe i Det Gamle Testamentet, og det kaster lys over Jesus.

Hva er korsets gåte?

Selve hovedsaken er at Gud i Kristus tok bort verdens synd som domsårsak. Ved troen blir menneskene løst frå sin fortid og alt det onde. Vi stiger inn i et nytt forhold til Gud selv.

Nå skal vi lese noe om det i Hebreerbrevet, men baklengs – slik kineserne har gjort det. Hva står det om det der?

1)Kap. 13, 20: ”Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blodførte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde.”

Her ser vi hele Jesu gjerning. Det er et kjerneord og en fasit, slik som vi også ser det i den lille bibel, Joh. 3, 15: For så har Gud elsket verden at han gav…

a) En evig pakts blod taler han om. Det er Jesu offer, som når lenger og er bedre enn ofrene i GT. Blodet er en hovedsak, og her tales om en ny pakt og om et annet blod enn dyreblod i GT.

Det er evig, sier han. Det gjelder nå og inn i evigheten og himmelen. Det skal ikke gjentas, dette offeret er skjedd en gang for alle. Og denne pakt ble skapt i Guds evige råd før skapelse og tid. Slik er det en evig pakt på flere måter.

b) Gud reiste Jesus opp, står det. Uten oppstandelsen var blodet unyttig. For den viser at Gud står bak, han ordner frelsen og gav seier. Ingen andre kunne reise opp en død. Og fårene som han taler om, er de troende til alle tider. Det er Guds sanne folk.

2) Kap. 13, 10-13: Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet.

Her taler han om offerstedet – alteret. Blodet ble båret inn, til soning for folkets synd. Derfor led Jesus. Og det skjedde utenfor porten, v. 12. Det betyr forakt og hat fra folket. For de tilhørte egentlig innenfor.

Det er litt av gåten ved korset. Trass i forakt og motstand til og med fra de ledende i Israel, var det nettopp Jesu blod som tok synden bort.

3) Kap. 12, 18-24: For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på …, men v. 22: dere er kommet til Sions berg … til Jesus (v. 24).

Fjellet i v. 18 er Sinai som representerer loven og budene og kravet. Etter Jesu komme, er det et tilbakelagt stadium. Det tilhører den gamle pakt og gjaldt for jødene på den tid. Vi i den nye pakt er kommet til Sions berg som er Golgata og til Jesus som alt representerer en ny tid med en ny pakt som gjelder for alt folket. Hva sier vers 24 om dette?

a) Først står det at Jesus er en mellommann. Det er en som går imellom to parter for å forlike eller ordne opp mellom dem. I den kristne tro er det et godt uttrykk. For vi kan ikke gjøre noe selv. For oss venter bare en dom over synden. Derfor kom Jesus inn som mellommann og ble vår stedfortreder i møte med Gud. Han levde, kjempet og døde for oss. 1. Tim. 2, 5-6. ”Det ingen maktet, det gjorde han.” Og når mellommannen har ordnet opp i saken, går vi fri. Gjelden skal bare betales en gang. Og straffen og dommen kan bare skje en gang. Ordet om mellommannen er dermed et frihetsord til oss.

b) Dernest står det at det kom en ny pakt. Alle jøder kjente lovpakten fra Sinai. Som en lov krevde den lydighet 100 %. Loven kjenner ingen ettergivenhet eller nåde. Der gjelder bare krav og gjerning. Skjer ikke det på tilfredsstillende måte, venter dom og straff.

Men Jesus kom med en ny pakt. Der er det ikke spørsmål etter krav og prestasjoner. I Jesu pakt gjelder bare nåde. Her får vi alt gratis, for ingen ting. Frelsen er Guds gave til syndere, og han spør ikke etter hvor mange synder eller hvor store synder vi har gjort i livet. Han ber oss bare om å komme slik vi er og legge alt åpent fram for ham. Da stryker han det ut, renser og gir oss en ny og fullkommen rettferdighet.

c) Ordet her taler også om blodet som renser samvittigheten og livet vårt. Han bruker uttrykket ”bestenkelsens blod”, som i 1. Pet. 1, 2. Det taler om en renselse som foregår hele tiden. Johannes skriver om det: ”--- og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Det står i nåtid, det er noe som skjer nå. Vi lever i den rensende flod, når vi lever i lyset, bekjennelsen og åpenheten for Gud.

d) Det står også at dette blodet taler. Fra 1. Mos. 4, 10 vet vi at Abels blod roper til Gud. Uretten og synden blir kjent i himmelen. Gud vet om at det onde som skjer iblant oss. Det taler om synd og dom i en urettferdig verden.

Men Jesus blod taler bedre, står det her. For det taler om frelse og nåde og sier at hele frelsen allerede er ferdig. Det er Guds ord og Guds Ånd som taler om det. Der må vi alltid finne svaret. Og det taler direkte til meg personlig, og frihet og frelse og evig liv. Det er bedre enn alle verdens krav og regler. Til frihet har Kristus frigjort oss, sier Paulus. Gal. 5, 1.

Mange sangdiktere har sett dypt inn i dette. ”Nå ble forsoningen tydet oss herlig, troen den kjenner ditt tilsagn er sant,” skrev biskop Johan Nordahl Brun i 1786. Og predikanten Per Nordsletten skrev i 1883: ”Når Djevelen sier: Du er ikke så at nåden i Kristus deg tilhøre må. Da roper det navnet: Men slik er dog jeg, at jeg tar imot selv en synder som deg.”

4) Kap. 12, 2: Med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.

Her er noen fine tanker: Jesus led tålmodig – hvorfor gjorde han det? Hvorfor tålte han menneskenes smerte og Guds vrede helt til enden? Svaret gir han her: For den glede som ventet ham. Hvilken glede var det Jesus tenkte på og ville møte etter lidelsen?

Mon det ikke var alle de frelste? Han visste det var noen som ville ta imot og tro på ham. Apostlene utenom Juda ville komme dit. Røveren på korset ville komme dit – han hørte også Jesu rop: Det er fullbrakt, Johs. 19, 30.

Profeten hadde sett noe av dette mange hundre år før. Messias skulle ”se etterkommere og leve lenge” (Jes. 53, 10). Og ved det ville Gud selv bli æret. Mange har krenket Gud gjennom livet i alle årtusener. Få har gitt ham virkelig ære her i livet. Men når alle de frelste kommer hjem, blir det annerledes. Da skal en stor skare i himmelen si: ”Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud,” Åp. 19, 1. Og i v. 7 blir vi oppfordret til å glede og fryde oss ”og gi ham æren”.

Det er de frelstes framtidsutsikter.

45) Gal. 5, 16-26.

Gal. 5, 16-26.

Vi er kalt til frihet, sier v. 1. Og det betyr å leve i Kristus. Det er ikke en frihet for kjødet eller vårt eget liv og vilje. V. 13. Her taler apostelen om et nytt liv, i Ånden, v. 16. Og det står alltid i motsetning til kjødet. Det er strid mellom dem, v. 17. Det er altså to måter å leve på: i Ånden og i kjødet. Det må vi se litt nærmere på her.

1. Et liv i kjødet.

I dette livet er mennesket styrt av vår natur slik vi er etter fødselen. Det er den falne natur som alle mennesker har etter syndefallet. Den har et begjær i seg som krever sin rett. Ettersom kjødet er vår syndige natur, vil også begjæret være ondt og syndig i Guds øyne. Kjødet bruker de syndige lyster i oss og fører oss til syndige handlinger. Det er det verdslige liv der Gud er utestengt, v. 19ff.

Når dette ordet som nettopp her, viser det at vi som kristne også kan fristes av kjødet og synden. I svake stunder kan det være lett å gi etter for syndelysten.

Resultatet blir at vi mister arven: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike, v. 21b. Syndens lønn er døden, den endelige, evige død og atskillelse fra den levende Gud.

Livet i kjødet kan være ved ytre synder og laster. Det er kjødets gjerninger i v. 19-21: Utukt, urenhet, skamløshet m.m. I endens tid vil disse synder øke i omfang og alvor. Da får djevelen mer makt over hjertene enn noen gang før, og det merker vi allerede nå. Jfr. 2. Tim. 3, 1ff.

Men kjødets gjerninger lever også i tankelivet og begynner ofte der. Andre kan ikke se eller merke det i begynnelsen, men det er like syndige i Guds øyne som om gjerningen alt var utført. Avindsyke i v. 20 er en slik kjødets gjerning.

Men Paulus legger til et interessant uttrykk i v. 21: Og annet slikt. Det viser at han ikke har regnet opp alt. Det kan være flere. Men det viser sikkert også at djevelen finner stadig på nye synder og gjerninger som fører mennesker bort fra Gud. Felles for alt dette er: Det stemmer ikke med Guds Ånds ledelse og vilje.

Når Ånden leder et menneske, skjer det bestandig i samsvar med Guds ord. Der er Guds vilje åpenbart. Derfor skal vi prøve alt på Guds ord. Om ikke alle detaljer er oppført der, har vi noen generelle retningslinjer for livet. Det ene er kjærligheten – både til Gud og til andre mennesker. Se 1. Joh. brev 2, 5: Der knytter Paulus kjærligheten sammen med å holde fast ved Guds ord. De hører nøye sammen. Hvis ”kjærlighet” leder oss til å gjøre noe som er mot Guds ord, er det en kjødets gjerning.

Paulus sier noe viktig til filipperne: At Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme… Fil. 1, 20. Et overordnet mål for en kristens liv er å ære Kristus. Det er et viktig prinsipp i livet vårt. Lever vi for å behage oss selv eller selv få ære og makt, eller er det bare Kristus som er vårt mål?

2. Et liv i Ånden.

Livet i Ånden er de troendes liv i troen på evangeliet. De lever i Ordet og i fellesskapet med de andre troende og lar seg lede av Ånden og Guds ord. Vi har et fint bilde av dette i Apg. 2, 42 og 47: De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. – Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.

Et liv i Ånden vil prege hverdagen vår så vel som fritid og høytid. Vi er kristne og troende mennesker hele tiden og lever i samsvar med det. Det er Guds frukt i vårt liv. Om det går galt for oss og vi svikter, får vi be om forlatelse og ny nåde. Det er ikke en lettvint måte å leve på, for det koster for en sann kristen å innrømme at vi feilet og sviktet.

Frukten av et liv i Ånden er ikke noe vi lager selv eller produserer av egen vilje og innsats. Da blir det kunstig og uten liv. Men frukten kommer naturlig i sin tid, så sant vi er i Jesus og lever med ham. Jesus sa det i sitt mektige kapittel om vintreet: Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. Joh. 15, 5.

Noe av denne frukt er i vårt indre liv med Gud. Det betyr at vi har det godt med Gud. Det skaper takk til Ham i vårt indre for all hans godhet og nåde. Og han leder oss og hjelper oss gjennom alle ting. Et liv i Ånden er ikke klage eller krav – det er verdens måte å leve på. Men der takketonen får råde, kommer frukten: kjærlighet, glede, fred….

Men frukten vil også vise seg i det ytre. Folk vil merke det. Vi lever på en ny og annen måte enn den store masse ute i verden. Vi vinner ikke verden ved å bli lik den. Det er nettopp når vi lever Gudslivet som er ulikt verden, at vi er lys og salt og vitne om Ham.

Det vil folk merke ved at vi er milde og vennlige mot dem, vi viser trofasthet og godhet, saktmodighet og avholdenhet midt i en vond verden. Det skal vi legge vinn på og være oppmerksom på.

3. Det vil koste kamp.

I v. 17 skriver Paulus: For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. Det beskriver den indre strid mellom to makter i vårt liv: Gud og djevelen som begge vil ha herredømmet.

Da spørs det om vi er villige til å la Ånden lede oss. Og det betyr i praksis at vi følger Bibelens formaninger om livet. Det kan bety at vi må velge korset, v. 24 og fornekte det som er mot Guds vilje. Det betyr smerte. Å dø bort fra oss selv er ikke lett. Når kjødet begjærer og krever sin ”rett” over vårt liv, vil også Ånden begjære og be om plass i livet vårt. Det er den indre kamp alle kristne har, selv om det er ulikt.

Når vi svikter, vil Ånden minne oss om å erkjenne det og ikke forsvare oss selv på noen måte i den åndelige kamp. Og så be om ny nåde og tilgivelse hos Gud, om noen ganger også mennesker. Og du vil merke at du går styrket ut av erkjennelsen og bekjennelsen og troen. Og vi en ny grunn til å takke og love Gud: Tenk at han tok seg av meg ennå en gang!

44) Gal 2, 15-16

Gal 2, 15-16 Rettferdiggjort

Dette er en veldig tekst som vi knapt fatter. Luther sier om den: "Det er summen av den rette kristne lære." Han tilføyer også at om vi ikke forstår den, er all sann kristen lære tapt. Og dette er hovedspørsmålet i all religion: Hvordan skal vi bli rettferdige for Gud? Og her er det mange svar:

a) Noen vil klare seg selv og bygge alt på sitt eget liv. I Rom. 10, 3 står det om noen: De søkte å grunne sin egen rettferdighet. Slik tenker egentlig humanetikerne, selv om de ikke vil være religiøse, så er dette et religiøst spørsmål.
b) Andre ser at de behøver hjelp til å bli rettferdige, men de vil gjerne gjøre noe selv først, og så håper de på Guds nåde for resten. Det er i grunnen et lappverk, som Jesus advarte mot. Mat. 9, 16f. Begge disse gruppene er fortapt etter Guds ord.

c) Det er også noen som erkjenner at de får det ikke til. De ser at de igrunnen ikke makter noe. Skal de bli frelst og rettferdig, må de få alt som gave. Og det er bare denne veien som leder fram, for da kan de ta imot det rette og rene evangelium.


Men det er nødvendig å se noe først. I v. 16 sier apostelen: Da vi innså... Det betyr å erkjenne og forstå hva som er sant og rett i saken. Paulus forstod at han var en synder på tross av at han var en fariseer og skriftlærd. Her ser vi forskjellen på judaisme og kristen tro. De første vil gjøre noe selv, mens de siste har kapitulært og erkjent sin syndige tilstand. Denne problemstillingen er alltid aktuell. Her vil vi se på noen hovedsannheter:



1. Vi har ingen rettferdighet, v. 17.
Paulus sier: Vi ble funnet å være syndere. De viste seg at de hadde syndet og dermed stod skyldige for Gud. I kap. 3, 22 står det slik: Skriften har innesluttet alt under synd, eller lagt alt under synd. Det gjelder også jødene, 2, 15. Også den som lever et fint moralsk liv og holder loven så godt han kan, er en synder. Og synd er forbrytelse mot Gud, mot hans bud og vilje og person. Her er alle like, Rom. 3, 23. Vi er syndere fra fødselen av, hver dag i alle ting. Og synden har ødelagt oss, slik at vi kan ikke holde loven selv om vi ønsker det. Rom. 8, 7. Vi er uten evne, vilje, lyst og kraft til å leve slik Gud vil. Derfor er det sant om hver eneste en av oss:

Jeg står for Gud som allting vet,

og slår mitt øye skamfull ned; 

jeg ser min synd at den er stor, 

i tanker, gjerninger og ord.

2. Vi kan ikke gjøre oss rettferdige for Gud.
Om vi prøver på det med lovgjerninger, vil det ikke lykkes. Og det tar ofte tid å forstå det. Det ligger så fastgrodd i oss at vi vil klare noe selv, at vi lærer dette sent. Å bli en kristen på egen regning, er som å slåss med feieren. Vi blir bare verre og verre. I Salme 143, 2 leser vi: Ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn. Og i Rom. 8, 7 står det: Det (kjødet) er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. I nynorskbibelen av 1978 står det: Vår vonde natur bøyer seg ikkje for Guds lov.  Og Nytt liv-parafrasen gjengir verset slik: Den har ikke adlydt Guds lover, og kommer aldri til å gjøre det.


Etter v. 16b er det klart av vi må innse at alt mitt, min bønn, strev, liv og gode gjerninger er urene. Bare tanken på å kunne bli ren og frelst, er uren og lovisk. I kap. 3, 10 sier Paulus her at de som prøver på det, er under forbannelse. Det er altså ikke bare vranglærerne som er det, kap. 1, 6-9. I kap. 2, 19 tales om å være død for loven, og i denne sammenheng er det å innse vår egen hjelpeløse og fortapte stilling. Jfr. Rom. 7, 10 og Fil. 3, 7. I Jobs bok har vi dette spørsmålet: Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud? Det er umulig av oss selv.


3. Rettferdig ved troen.
Så kommer det soleklare svaret: Rettferdiggjort ved tro på Kristus, 16b. Dette lærer et menneske sent. Paulus selv levde alltid i erkjennelsen av at han var en synder, og det gjorde ham ydmyk. For han hadde også lært at Jesus kan gjøre dette underet. Troen er ingen gjerning som vi skal vise fram for Gud. Å tro er ikke å få noe til eller at kristendommen skal lykkes for meg. Troen er her å gi opp alt eget strev, og så krype til Jesus på korset og rope om hjelp. Det vil si å kapitulere og erkjenne at dette får jeg ikke til.


Da skjer det noe. Gud kler oss i Kristi rettferdighet som han kjøpte til oss på korset. Det var det salmedikteren hadde sett: Gud for alle riker dømmer selv og sier: Denne, han er fri! Og Pontoppidan slår fast at "Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet." Da er vi frikjent fra alle synder vi har gjort og kommer til å gjøre. Vi er blitt fullstendig fri fortiden og vårt eget strev og står hellige og fullkomne for Gud.


Og hvorfor kan det skje? Ene og alene på grunn av korset på Golgata og Jesu død der og hans senere oppstandelse. Jesus er svaret på alt. "Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid." Vi har nå fått en gyldig rettferdighet som vil holde i dommen. Nå behøver du ikke lenger å frykte eller være redd døden og Guds dommedag. Du er allerede frikjent av Jesus.

Ren og rettferdig, himmelen verdig,

er jeg i verdens frelser alt nu.

Ordet forkynner at mine synder

kommer han aldri mere i hu.

Takk og pris, du store Gud for denne frelse.

43) Gal. 5, 1 og 13.

Gal. 5, 1 og 13.


Om den kristne frihet. Til frihet har Kristus frigjort oss, sier Paulus. Og derfor skal vi stå fast og ikke la oss på nytt legge oss under trelldoms åk. Og vi er kalt til frihet, men la ikke denne frihet bli en anledning til misbruk. I denne spenningen lever vi hele vårt kristenliv.




Her må vi tale litt om denne store gave Gud har gitt oss troende. Det stemmer med Jesu ord: Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri. Joh. 8, 36. Når Jesus får gjøre verket, blir det ikke en falsk frihet, men som han sier i v. 32: Sannheten skal frigjøre dere. David har egentlig den samme tanken i Salme 32, 2: Som er uten svik i sin ånd.



Denne frihet har flere sider, eller den gjelder flere ting i vårt liv. Det skal vi stanse for nå.



1. Frihet fra syndens skyld.

På grunn av synden ligger det en stor anklage over alle mennesker. Og med anklagen følger skyld overfor Gud og dom. Dette kommer intet menneske fra, selv om de skyver det fra seg og forsøker å unngå tanken på Gud.



En ærlig sjel vet at den finnes der. Du ser det i tankene, i ordene og de mange gjerninger gjennom livet og det ikke gjorde som du burde gjort. Til sammen er det ”mange, mange tusen pund” i skyld til Gud. Egentlig er det en endeløs rekke gjennom livet. Og det må vi bare erkjenne. Den moderne tid har ikke gjort synden mindre eller enklere. Vi er like store syndere som folk i gamle dager.



Vi må ikke gjøre som Adam og Eva i etterkant av sviket ved syndefallet: De begynte å unnskylde seg og mente andre var årsak til det som skjedde. 1. Mos. 3, 12-13. I dag skylder mange på samfunnet, myndighetene og folk de har møtt. Det er sjelden å høre folk si ærlig og rett ut: Det er min feil.



Men når vi gjør det overfor Den Hellige Gud, erkjenner og bekjenner synden slik den er – ”da kommer Jesus med sin nåde, og legger den på hjertets sår”. Han kommer nær den angrende synder og sier: Jeg tilgir deg alt. Alle dine synder er tatt bort på Golgata. Jesus tok skyldbrevet og naglet det til korset og sonet og betalte alt. Kol. 2, 14.



Dermed setter han sjelen fri – fra synden og dommen og den evige død. Han har betalt, og det er nok. Derfor kan en kristen si med frimodig sinn: Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Rom. 8, 1.



2. Frihet fra lovens krav.

Vi kan gjerne si: Fra Guds krav. Jødene hadde satt opp 513 bud i Talmud – du kan lese dem på internett. Og de har belagt dem med henvisning til GT. Men her var det mange bud og forbud som går ut over de ti bud. I tillegg hadde de forskrifter og lover for gudstjeneste og ulike ofringer (seremoniloven). Og mange jøder har gjennom tidene tatt dette svært alvorlig og vært nøye med oppfyllelsen.



Også mange kristne har prøvd å være nøye her, selv om der er en del som ikke tar Guds bud på alvor. Noen går med dårlig samvittighet gjennom livet fordi de ikke har klart det godt nok. Det kan gå på nervene løs og ødelegge mye i livet. Og noen tror også at menneskebud er like viktige som Guds bud, særlig om de kommer fra kirken.



Slik er det mange måter å bli lovtreller på. Og Bibelen er klar på at ingen blir frelst ved lovgjerninger. De er tvert imot under Guds forbannelse om de stoler på seg selv. Gal. 3, 10.



Guds ord sier nå: Kristus kjøpte oss fri fra lovens krav. Det gjelder de jødiske bud så vel som menneskebud. Jesus ble en forbannelse for oss for å befri oss fra denne forbannelse og lovens krav.



Frelsen er av nåde. Der er ingen bud og krav til deg for å bli en kristen. Det blir du bare ved troen på Jesus. ”Han er Frelser min,” synger vi ved juletid. En annen sanger synger slik: ”Der alt er oppfylt, hvert krav, hvert bud. Hva ingen maktet, det gjorde Gud.” Gud sa til Jesus (menneskelig talt): Du skal oppfylle alle bud! Og det skjedde.



Til frihet har Kristus frigjort oss!



(En annen sak som vi ikke skal gå inn på her, er at det egentlig bare er jødefolket som har fått Guds bud som en lovpakt. Ingen hedninger er underlagt den.)



3. Frihet fra syndens makt.

Selv om Jesus har dødd for alle syndere og betalt syndegjelden, er synden fremdeles i verden. Og den er like sterk i dag som før Golgata. Som syndige mennesker merker vi også daglig at synden er i oss og vi ser den omkring alle steder. Vi kan ikke åpne en avis eller se på TV uten å se synden. Og den kan gripe tak i oss før vi vet ordet av det.



Noen ganger under man seg over at prester og predikanter og andre ledere i Guds rike kan falle i grove synder. Og mange sier høylydt at det er forferdelig. Tenk at det går an!



Ja, tenk det. Vi skal aldri unnskylde oss selv eller andre i slikt. Men vi kan forstå det. For synden har stor makt i menneskene. Og kjødet er fremdeles skrøpelig. Her skal ingen opphøye seg og si at de er bedre enn andre. Synden har også en egen evne til å lokke og dra på hjertene. Synden bedøver liksom mennesketanken og kan ubemerket lede et menneske til synd.



Da er det Bibelen sier oss noe: Jesus tatt syndens brodd og makt bort. Den som lever Gudslivet i Jesu nærhet, har fått en mektig beskyttelse. Synden er der fremdeles, men dens makt er tatt bort. Den gjør han ved å vise oss at den ikke lenger har noen rettighet til oss. Vi er frikjøpt fra syndens herredømme.



”Skal vi forbli i synden,” spør Paulus, og svarer kontant: ”Langt derifra!” Rom. 6, 1-2. Han sier rett ut at vi er døde for synden. Vårt gamle menneske ble korsfestet med Jesus. Og døden – som er en følge av synden – har ikke lenger noen makt over oss. Derfor skal vi regne oss for døde for synden, men levende for Jesus, v. 11. Uttrykket ”regne” ble oversatt med akte dere i 1930-bibelen. Det er en ny måte å tenke om oss selv på. Om vi tenker at vi er døde i forhold til synden, har den ikke lenger noen rett eller makt over oss. Og det er en frigjørende tanke, selv om vi fremdeles ser synden. Den er blitt et fremmedlegeme for oss.





4. Frihet fra alle bekymringer.

Det ser ut til at alle mennesker har en eller flere bekymringer. Noen sliter med dette gjennom store deler av livet og kan sjelden kjenne seg helt fri på det området. Selv om det ikke behøver å påvirke gudslivet, vil det slite et menneske ut etter noen tid, og da vil også livet i Gud ta skade.



Derfor sier Bibelen noe om dette. Den advarer oss faktisk mot timelige bekymringer, fordi dette kan ødelegge troen hos oss. Mat. 13, 22; Luk. 21, 34. Vi skal altså ta slike bekymringer på alvor, det kan stå om vår evige frelse.



Videre sier Bibelen: Vær ikke bekymret – Gud selv har jo omsorg for dere. Derfor kan dere overlate alt i livet til ham. Han har jo sagt at vi kan be til ham og tro at han vil gjøre det beste for oss. Fil. 4, 6.



Også Josef sier dette til sine brødre da de var redde for at han skulle hevne seg i Egypt. Han samler dem og sier: Jeg er Josef. Vær nå ikke bekymret eller urolige. – Det var jo form å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. 1. Mos. 45, 5.





Bekymringene kan gjelde vår egen framtid, ja, kanskje landet og verdens framtid. Hvordan vil det egentlig gå? Eller det gjelder mat – får vi nok av den når vi ser at mennesker i andre land sulter? Og i vår tid er det viktig med penger til nesten alle ting. Klarer vi oss med pensjon og inntekt? Ja, det er mye å bekymre seg for om vi gir oss inn på det sporet.



Da er svaret: En kristen har lov å legge saken fram for den Allmektige Gud og Frelseren. Peter skriver noe viktig om det: Kast all deres sut på ham. 1. Pet. 5, 9. Han har omsorg for oss – hører du det? Omsorg betyr at han sørger for deg slik at du har nok. Vi skal ikke vente overflod.



Og Salme 55, 23 sier dette slik: ”Kast på Herren det som er lagt på deg, han skal holde deg oppe,” I 1930-bibelen står det slik: Kast på Herren det som tynger deg… Du kan ha tillit til at han tar det på seg. Du er frigjort fra din byrde.



5. Misbruk av friheten.

Det heter i et ordtak eller slagord: Frihet under ansvar. Det betyr bl. a. at vi må vise ansvar når vi får en viss frihet. Det gjelder f. eks. barn og ungdom i oppdragelsen. De skal ha en viss frihet, og den øker gjerne med årene. Men det betyr også at de må vise ansvar i sitt liv og ikke ødelegge for seg selv eller andre i livet.



Paulus tenkte også slik når han sier i v. 13: Dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli til et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet. Vi er fri, men ikke til å synde eller gjøre det kjødet ønsker. Vi er nettopp løst fra kjødet og synden for å kunne tjene og gjøre godt. Den gamle natur er allerede dømt, og da skal den ikke styre vårt liv.



Noen mener at vi kan gjøre alt det vi vil når vi er kristne. Vi er frigjort, sier de. Og noen med kristennavnet driver hor i Guds navn, og kaller det kjærlighet. Gud kaller det synd. De stjeler, lyver, sladrer, banner og arbeider på helligdagen. Og sier: Vi har lov alt. Gud kaller det synd.



Når vi tenker på åndelig frihet, må vi alltid se det som Guds frihet og ikke vår egen selvvalgte vilje. Og en kristen er blitt trygg på at Gud velger alltid det som er til det beste for oss, selv når han setter begrensninger. Derfor kan vi leve trygt og med full frimodighet i det livet Gud gir oss. Da har vi mye å takke for.

42) Gal. 5, 22.

Gal. 5, 22.

Åndens frukt er det kristne livet. Her regner Paulus opp 9 deler av kristenlivet. Og vi finner alle delene hos alle kristne – selv om det kan veksle i grad og uttrykksmåte. Åndens frukt er ikke noe vi skal prøve å få til, de kommer ved den nye fødsel. Men en annen ting er om de får rom hos oss ved at verden og synden dominerer. Der ligger faren så lenge vi er her i verden.

La oss se på fruktene og dermed se på det Ånden gjerne vil gi oss mer av og lede oss til. Flere av disse uttrykkene er sterke og omfattende og gir oss mye å tenke på. Men her kan vi ikke si alt om alle.

Først ser vi på kontrasten mellom Åndens frukt og kjødets gjerninger, v. 19f og 22f. Luther skriver om det slik: ”Merk at han ikke sier Åndens gjerninger, likesom han sier kjødets gjerninger. Men han gir disse kristelige dyder et hederligere navn og kaller dem Åndens frukter, fordi det kommer mange gode frukter av dette. For de som er smykket med slike dyder, gir Gud æren og priser og bekjenner ham. Slik lokker de andre til også så slutte seg til Kristi lære og tro.” Det skal vi tenke på.

Ordet frukt brukes i entall selv om det er ni frukter. Det taler om enhet mellom alt som er ved oss kristne og at alt hører sammen.

1. Kjærlighet.

Denne vakre frukt kommer først blant Åndens gaver. Og Luther sier her at det hadde vært nok å bare nevne kjærligheten, for ”kjærligheten utbrer seg og fordeler seg i alle Åndens frukter” og viser til 1. Kor. 13, 7. I Rom. 15, 33 kalles den ”Åndens kjærlighet”. Og John Wesley sier at kjærligheten er roten til alle de andre fruktene. Derfor ser noen de andre fruktene som en følge av kjærligheten eller at de springer ut fra den. Det gjør f. eks. Hans Brandenburg i ”Wuppertaler Studienbibel”. S. Odland sier også det: De andre dyder er bare forskjellige sider av kjærligheten.

Ordet for kjærlighet er det rikeste ord vi har, agape. Det er ikke selviskhet og egenkjærlighet, men det handler om å gi, å ofre og gjøre alt for andre uten å vente betaling. Den søker ikke seg selv, 1. Kor. 13, 5. Dette ordet blir brukt i Bibelen om Guds kjærlighet til oss mennesker. I GT finner vi det f. eks. i 5. Mos. 7, 8 i den gamle, greske Septuaginta-oversettelsen. Og vi vet at Guds tanker alltid er rene og hellige.

Slik er kjærligheten. Gud elsket verden så høyt at han gav sin Sønn i døden for å frelse oss fra synd og evig og fortapelse. Han sparte ikke på noe. Joh. 3, 16, 1. Joh. 4, 10. Frelsens store grunn er kjærlighet.

Når vi tar imot den i tro, legger Gud noe av denne kjærlighet ned i våre hjerter. Vi får et nytt liv som gave fra Ham. Det gjør at vi gjerne vil elske andre på den samme måten. Vi kan ikke frelse dem, slik Jesus gjorde. Men vi ønsker og ber til Gud om at det må skje med mange. Og vi prøver å arbeide for at noen nye blir omvendt og frelst. Derfor arbeider vi i misjonen, gir penger til Guds rike, og ber om at det må skje.

Det er en frukt av at Gud har frelst oss. Derfor har vi ingen grunn til å rose oss av noe vi gjør her i verden. Alt vokser fram av troslivet.

Men vi er mennesker. Derfor glemmer vi mye gjennom livet. Og derfor har Gud ordnet med en rekke formaninger i sitt ord. Noen av dem taler også om kjærligheten. Glem ikke den, sier Gud. Ta vare på kjærlighet til alle mennesker.

2. Glede.

Der frelsen får leve i oss, vil det spire fram en ny kvist med en ny frukt: gleden. Det er den Hellige Ånds glede som gir oss. Det er først og fremst gleden over at vi er frelst fra synd og dom og evig straff. Det er ikke bare gleden over at vi har det godt her i livet. Men over det hele ligger en himmelsk atmosfære: Vi har smakt at Gud er god og kjent litt av himmelen i oss.

Luther sier at denne glede er ”den kjærlige samtale mellom brudgommen og hans brud. Det er de glade, liflige tanker som et troende hjerte har om Kristus.”

Bibelen taler ellers en god del om glede. Paulus skriver et brev til menigheten i Filippi som kalles ”gledens brev”. Der skriver han om glede 15 ganger og sier til og med at de alltid skal glede seg. Kap. 4, 4. Det er en oppfordring, og det minner oss om at vi lett kan glemme. Derfor må han oppmuntre dem til å se på denne Åndens frukt. Og i Neh. 8, 10 står det: Gleden i Herren er deres styrke. Det er sant også om oss kristne.

Den kristne glede er først og fremst over frelsen som Kristus kjøpte oss på Golgata kors. Den satte oss i frihet, og vi fikk et evig himmelhåp. Guds barn får glede seg over at vi har noe etter døden, noe som varer og er uten synd og noe vondt. Men det er altså en frukt av samlivet med Gud og hans Sønn.

3. Fred.

I klassisk gresk ble ordet fred (eirene) brukt om det motsatte av krig og indre begjær i negativ betydning. I NT er det brukt 88 ganger, og det betyr først og fremst et rett forhold mellom Gud og mennesker. Og det var det Guds Sønn, Jesus, som brakte oss. Derfor sier Ef. 2, 14f at han er vår fred og at han gjorde fred. Det fører også til at vi eier fred med Gud og har det godt med ham i åndelig forstand.

Når fred er en Åndens frukt viser det at den Gud har gitt oss påvirker oss og leder oss på en fredelig vei. Det var trolig meningen med ordet i Mat. 5, 9 i 1930-oversettelsen: salig er de fredsommelige. De eier en hjertefred som gjør dem til fredelige mennesker.

Luther skriver om denne freden: ”De kristne er stille og fredsommelige, ikke kives eller hater hverandre innbyrdes, men i tålmodighet bærer de andres byrder. For om den ene ikke vil ha tålmodighet med den andre, kan det ikke være noen fred iblant dem. Derfor setter Paulus langmodigheten nest etter fred.

Men det er tydelig at en slik fred kan ødelegges og forstyrres her i verden. Så lenge vi er syndere, kan det skje. I sitt første brev skrev Paulus: ”Hold fred med hverandre.” 1. Tes. 5, 13. Det var etter og midt in vekkelsestiden. Det skrev han også til menigheten i Korint der det var oppstått strid, 2. Kor. 13, 11. Etter mange år i tjenesten for evangeliet, skrev Paulus sitt siste brev – nå til medarbeideren Timoteus: ”Jag etter … fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte.”

Så lever vi også her i denne dobbelhet og spenning i livet: Vi har fred med Gud og eier Guds fred i hjertet, og samtidig får vi oppfordringen: Hold fred og jag etter fred. Men denne spenningen er slutt når vi går inn i evigheten.

4. Langmodighet.

Langmodighet er å tåle noe av andre og å vente med å handle, f. eks. med å dømme. Paulus bruker det f. eks. i Ef. 4, 2 der han formaner de kristne til å vandre … med langmodighet. Og i 1. Tim. 1, 6 sier han at Jesus viste sin langmodighet på ham til et forbilde. Det er sinnelaget Paulus tenker på. Det skal de troende kle seg i, Kol. 3, 12.

Dette er også nyttig i tjenesten for Gud, for prester, predikanter og misjonærer: Han ber oss om å forkynne, overbevise, irettesette og trøst – med all tålmodighet (det er samme ord som langmodighet på gresk). Også Peter skriver om Herrens tålmodighet (langmodighet) – 1. Pet. 3, 20; 2. Pet. 3, 9 og 15.

Luther har også et ord om dette. Langmodighet er ”en slik dyd at man i lang tid kan ha tålmodighet, slik at man ikke bare lir og tåler vondt, ulykke, urett, men også lenge holder dem til det gode og venter at de en gang skal forbedre seg.” Også djevelen gjør det når han angriper oss, sier han.

5. Mildhet.

Dette ordet betyr også godhet slik Gud er god, Rom. 11, 22, og er det motsatte av strid, se f. eks. Tit. 3, 2. Om dette ordet sier Luther: ”Mildhet er en dyd som gjør at enhver kan komme godt utav det med ham og gjerne omgås med ham. For de kristne skal ikke være uvennlige, men saktmodige, omgjengelige, vennlige. En slik vennlig mann var vår kjære Herre Kristus, som vi ser i evangeliet.”  

Mildhet og vennlighet skal ikke gå på bekostning av sannheten. Noen ganger kan det være vanskelig å kombinere disse to ting. For sannheten krever gjerne mer fasthet, og man må ta avstand fra det falske og usanne. Da er det viktig å bevare mildheten slik Ånden leder oss til.

6. Godhet.

Her er brukt et annet ord for godhet. Det er mye brukt i vanlig gresk om alt som er ypperlig, nyttig, dyktig, tiltalende osv (Egil Strand). I Bibelen får det en enda større betydning ved at det brukes om Gud. Han er egentlig så god at han er over alle. Ingen kan sammenlignes med ham.

I dette ligger mye. Hver dag har vi anledning til å gjøre gode gjerninger, hjelpe folk, trøste og tale vennlig til mennesker i sorg og nød. Livet med Gud vil lede oss ut i noen ferdige gjerninger på dette området også. Ef. 2, 10. Luther sier om dette: ”Det er at man hjelper andre i nøden med råd og dåd.” Også det gode vi gjør slik, er en frukt av Ånden i oss. Vi kan ikke rose oss av noe i livet.

7. Trofasthet.

Å være trofast er å stå ved et løfte slik at det oppfylles og slik være pålitelig. Gud er trofast, 1. Kor. 10, 13. Han kalles den trofaste skaper, 1. Pet. 4, 19, og hans trofasthet er stor. Klages. 3, 23. Gud selv er slik et godt eksempel på trofasthet, og Ånden gir dette videre som en gave til de troende.

Luther henviser her til 1. Kor. 13, 7: Kjærligheten tror alt, og sier: ”De som har denne tro, tenker ikke ondt om andre mennesker, men har et fromt og enfoldig hjerte mot enhver, og om han enn blir bedradd og det blir annerledes enn han hadde ment, så er han likevel saktmodig og god. Med ett ord: Han tror alle, men setter ikke sin tillit til noen uten alene til Gud.”

8. Saktmodighet.

En har sagt at det er å ha mot til å gå sakte. Da er det også å ha tid til å vente. W. Barclay sier at det er det mest uoversettelige ordet av disse fruktene. Det betyr både å kunne underordne seg under Guds vilje, å være villig til å lære og ikke være stolt, og å vise omtanke. Som adjektiv brukes det om et dyr som blir temmet og brakt under kontroll.

Vi finner ordet flere steder i Bibelen. ”Saktmodighet holder store synder ned,” Fork. 10, 4 i 1930-oversettelsen. I Norsk Bibel heter det: Sindighet … I 1. Kor. 4, 21 står det som motsetning til ris, og ert oversatt med mild ånd i NB.  

Luther sier at det er utallig mange årsaker til at vi kan bli vred, men at alle kan overvinnes ved saktmodighet. Ja, da er det en virkelig god Åndens gave og frukt. Jo lenger vi lever med Herren, ser vi at vi behøver slike frukter.

9. Avholdenhet.

Dette ordet blir også oversatt med selvbeherskelse. Det kan ha en generell betydning om å beherske sine lyster og ønsker på flere områder. Det blir brukt om seksuell avholdenhet, om å ha disiplin over kroppen og å kunne si nei til gleder og begjær. Det er også brukt om ”en keiser som aldri lar private interesser påvirke hvordan han styrer sitt folk” (Barclay).

Paulus forkynte bl. a. avholdenhet for Feliks, Apg. 24, 25. Han levde i synd med Drusilla, som han hadde overtalt til å skille seg og gifte seg med ham. Paulus talte slik rett ut om konkret om synden. Til Titus skrev Paulus at en tilsynsmann skulle være avholdende, Tit. 1, 7-8. Og Peter sier at vi i kunnskap skal være avholdende og i avhold (selvbeherskelsen) skal vi holde ut. 2. Pet. 1, 6. Han stiller altså store krav til tjenere i Guds rike.

Men også dette er frukt. Og vi kan nok si at det er lettere å være slik Bibelen sier, når vi ser alle frukter under ett. Der alt det andre får råde, blir ikke avholdenhet vårt eget strev. Det kommer som en følge av et godt samliv med Jesus i kjærlighet, glede og fred m. m.

I 1. Kot. 7, 5 er ordet brukt om avhold fra seks i ekteskapet under visse forhold. Men i kap. 9 er det brukt mer generelt, om en idrettsmann som deltar i en tevling. Han må holde seg borte fra mye annet, ja alt, for å vinne kransen. Det er bilde på en kristen.  

-

Mot slike er loven ikke, sier Paulus etter denne oppregningen, v. 23b. Den som lever i det fullbrakte frelsesverk med alle de tilhørende frukter, er fri. Loven kan ikke anklage oss for noen ting, fordi alle lovens krav er oppfylt av Kristus.

”Tankegangen må være at de dyder som vokser fram som Åndens frukt hos dem som ikke er under loven, ikke er i strid med loven. Tvert om, de stemmer overens med lovens krav uten å være drevet fram av lovens tvang” (Ole Øystese i Bibelverket).

41) Gal. 6, 7-10.

Gal. 6, 7-10.

Ved siden av Guds lov på Sinai kan vi si at det også er en annen lov i Åndens verden. Og den kan vi sammenlikne med en naturlov. Der er det slik at det både kommer vinter og vår, sommer og høst. Det skjer igjen og igjen. Hver av årstidene har sine særpreg, og mye av det samme kommer igjen hvert år. Der finnes en lovmessighet i denne verden.

Slik er det også i åndens verden. Og det gjelder både troende kristne og vantro mennesker. En bok som kom ut for mange år siden, het ”Ingen går fri.” Og slik er det her. Det er noe i tilværelsen som alle må forholde seg til. Vi kan ikke melde oss ut av den ”loven”. Men menneskene forholder seg ulikt til en slik lov eller virkelighet. Og det skal vi se litt på her. Noe av dette gjelder også for menigheten i Galatia. Det er derfor Paulus taler om det slik.

Den hovedsak vi tenker på her, er Gud. Folk tenker svært ulikt om ham. Det er også med på å forme deres evige skjebne. Det er ikke sikkert at alle forstår det eller tenker over det, selv i et såkalt ”kristent” land. For vi har faktisk hatt en god del kristen opplæring på mange områder – i alle fall er til tilfelle for et par årtier siden. Dermed gjelder det for stort sett alle ”innfødte” nordmenn i voksen alder.

Paulus kaller denne ”loven” å så og å høste, v. 7. Hovedsaken her er at det vi gjør nå, får betydning for ettertiden. Men det er ikke det samme som den indiske ”karma”, for den går det ikke så lett å forandre. I den kristne verden er det en vei ut, som vi også skal se på. Men det er viktig at vi ikke farer vill, som Paulus sier.

Hvordan tenker folk så om Gud? Det kan vi stanse litt ved, og sammenlikne vår egen tanke med det vi sier her og dermed se hvor vi selv står åndelig talt.

1. Gud er død.

En engelsk teolog, biskop Robinson skrev en bok om dette i 1964. Den ser ut til å ha fått stor betydning. Han sa rett ut at den Gud vi hadde trodd på, nå var død. Vi behøvde ikke å regne med ham eller ta han alvorlig. Gud var noe som tilhørte fortiden. En ny tid krevde nye tanker og løsninger.

Selv om Robinson angret noe av dette og prøvde å rette det opp senere, var skaden skjedd. Det var sådd et frø i folket, og det spredte seg over andre deler av verden og begynte å spire. ”Som du sår, skal du høste.” Den loven virker.

Mange i vår tid har tatt konsekvensen av dette og innretter sitt liv etter det. De tar ikke hensyn til Gud i sitt privatliv og i det offentlige liv. Da vil de også høste en evighet uten Gud. Vår og høst henger sammen. Vi ser at gamle folk som ble oppdratt i kristendom og hadde en viss respekt for Gud og hans lover, kaster alt dette over bord og lever sitt eget liv. De kan være snille og gode og bra mennesker på mange måter. Men de har avskrevet Gud.

Det ser vi f. eks. om søndagen. Folk hadde respekt for hviledagen selv om de ikke var personlige kristne. Nå vasker de huset søndag formiddag. De klipper plenen midt i ”kirketiden” og bygger på hytta. Noen arbeider svart eller tar imot svart arbeid for å ”spare”. Andre bryr seg ikke om Guds regler for familieliv og lever som de selv vil. Gud er død for dem.

I Salme 14 står det noe om dem: Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Og David gjentar det i Salme 53. Det har alltid vært noen som avskriver Gud i sitt hjerte.

Men Gud lever! Og de gudløse må en gang betale for slike tanker. Det venter en høst også for dem. Salig er den som våkner og vender om i tide.

2. Noen lager sin egen gud.

De er ikke fornøyd med himmelens Gud. De vil nok ha en høyere makt som kan hjelpe dem og gi dem noe. Men det må være en gud som passer for deres egne behov og tanker. Han skal snill og hjelpsom og koselig. Men han må ikke straffe dem eller stille noen krav. De vil selv styre sin gud.

Men det første budet sier at vi ikke skal ha noen annen gud ved siden av Herren Gud. Det betyr også at vi skal ha noen erstatning for Gud. Da blir det avgudsdyrkelse selv om vi ikke kaller ham ”gud”. Derfor er det nok mange avguder i verden. Men de er ikke guder, men innbilninger. Gal. 4, 8 sier det slik: De ”trellet under de guder som i virkeligheten ikke er guder”.

For det er bare en Gud – Skaperguden, den Hellige og Allmektige Herre. Bibelen taler mye om ham. Det er der vi må lære å kjenne ham. En selvlaget og innbilt Gud er uten verdi. Hvorfor skal vi da være opptatt med dem?

Den ene sanne Gud skal vi alle møte igjen. Ingen må lure seg selv med å tro at de kan unngå Gud, glemme ham eller finne en god nok unnskyldning. Det likner litt på sykdom. Hva hjelper det å skjule den eller mene at den ikke er så farlig – hvis doktoren sier den er dødelig. På den siste store dag skal alle mennesker samles og gjøre regnskap for Gud. Da er det slutt på alle utflukter.

3. Noen bygger sin framtid på gode gjerninger.

De bruker loven som frelsesmiddel og gjør så godt de kan, sier de. De lever et pyntelig og fint liv, hjelper folk i nød og gir penger til de som trenger noe spesielt. De trår nok og sier at de holder Guds bud, i alle fall de fleste og alvorligste.

Er det nok? Jakob skriver i sitt brev at den som svikter i ett av budene, er blitt skyldige i alle. Jak. 2, 10. Hele loven henger sammen. Du kan ikke skille ut noe som mindre vesentlig enn andre. Det ene bygger på de andre hele veien. Alt er utrykk for Guds vilje, og den kan vi ikke dele opp.

Selv om du ikke ser det nå, vil den dagen komme når Gud skal vise oss alle hva Guds krav er. Det er mulig å se det også nå, ved å lese nøye i Guds eget ord. Der står det. Men når den store høst kommer, skal alle måtte se det. Da vil menneskene forstå det Paulus sier i Gal. 3, 10: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Det blir en tung dag – hvorfor ikke omvende seg nå og få ordnet saken med Ham?

4. Om å så i kjødet.

I v. 8 i teksten sier Paulus: Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Å så i kjødet er å leve slik en selv vil. Det gjør egentlig verden. Men også kristne kan falle i den snaren. Her skriver han til mennesker med en kristen bekjennelse.

Men det er trolig rett som Poul Madsen skriver at det ikke er samme situasjon som i kap. 6, 1 om å bli overlistet av en synd. Her er det mer en annen livsholdning, noe som varer ved. Her i v. 8 er det mer det samme som i kap. 5, 19-21: kjødets gjerninger. De som lever i dem, vil ikke arve Guds rike. De er med andre ord ikke frelst. Høsten vil alltid komme i samsvar med våren. Det vi har sådd i livet, vil vi møte igjen i dommen.

Da blir spørsmålet klart: Lar vi Guds vilje får om i vårt liv? Lever vi i Jesus Kristus? Tankegangen i brevet er da at den som lever i nåden, også vil møte nåde i dommen, mens den som lever i verden, vil møte fortapelsen. Vårt liv og våre gjerninger kan aldri bli gode nok her i livet.

5. Om å så i Ånden.

Den som sår i Ånden er den som overgir seg til Gud og bare bygger sitt liv på Jesus frelsesverk. Jo, vi har synder og faller i synd, men vi får lov å komme med alt til Ham, og blodet renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7-9. Og der må vi leve og får leve hele vårt liv. Derfor blir det i sannhet et nådeliv.

I v. 9-10 tales likevel om gode gjerninger. Det er kristenlivet der vi får lov å gjøre det Gud ber oss om. Det er ferdige gjerninger han legger i vår vei, Ef. 2, 10. Alt det vi har, tilhører vår Herre og Frelser. Derfor kan vi be og synge: Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg. Og det skal vi gjøre mest for troens folk, står det.

Det forunderlige her er at Paulus taler om en høst, en slags lønn for livet vårt. Han utdyper ikke dette her. Men det må være klart at det i alle tilfelle er en nådelønn. Vi har ikke fortjent noe selv om vi arbeider mye for Gud. Alt vi har, er jo gaver fra Gud. Han får bare igjen det vi har lånt av ham.

Så skulle vi ikke gå trett, står det, v. 9.

40) Gal. 4, 4-5.

Gud - i rett tid.Gal. 4, 4-5.

Dette er eit sentralt vers i Bibelen. Det handlar om Gud, om jul og påske, om Jesu komme – og alt til rett tid. Me får høyra om måten Gud arbeider på, og grunnen til at han gjer dette. Me skal berre tala litt om dette her.

1. Tida.

I tidens fylde hende dette, eller: då tida var fullkomen. I levende Bibel står det slik: i den rette tid. Og det var den tida som Gud føreåt hadde festsett, v. 2. Gud har ein plan med alt, og han fylgjer denne planen heilt til det siste. Det var altså ikkje tilfeldig det som hende julenatta i Betlehem. Den dagen hadde Gud notert i si almanakk.

Og det hende i det største riket i verda på den tida, Romarriket. Der låg alt godt til rette, både i det ytre og i menneskesinnet. Gud ville ha verda slik. Kyrkjehistorikaren Hjalmar Holmquist at det var skapt ”merkelig gunstige føresetnader” for kristendomen i Romarriket på den tida. Og han talar heilt praktisk om det med tanke på at den kristne trua skulle førast ut i den då kjende verda.

Han talar t. d. om verdsmonarkiet, om ei einsarta politisk leiing og om god vegar over heile riket slik at misjonærane kunne fara lett frå stad til stad i motsetnad til i mange andre land og rike. I denne tida var det faktisk og ein lengt i folket etter noko betre enn dei mange greske og romerske gudane.

Dette gjaldt jo særleg dei truande jødane i Israel. Det står om gamle Simeon at han venta på Israels trøyst, Luk. 2, 25. At han ikkje var åleine om det, viser orda åt Anna Fanuelsdotter: ”Ho tala om han til alle som venta på utløysing for Jerusalem” (Luk. 2, 38.

Når Luther skriv om dette, seier han at det var då lova si tid var forbi og Kristus var komen. Då tenkjer han på Mose lov som jødane hadde. Frelsa byrja med dei, men ho rekk ut over heile verda. Og nå var altså tida komen. Det hadde Gud i sitt råd vedteke.

I 1. Mos. 21, 1-2 har me ein svak parallell til dette. Der står det at Isak vart fødd ”på den fastsette tid”, eller i ei annan omsetjing: ”Nett på den tid Gud hadde tala til han om.” Slik er det alltid. Gud har tala om det som skal henda, og han har sett fast tida lenge før. Jesu kome var vedteke i æva, lenge før jorda var skapt. Det ser me av Ef. 1, 4.

Så kan me kvila i det som Gud gjer med oss óg. Alt skjer til rett tid for kvar ein av oss. Me kan berre gje oss over i hans hender.

2. Guds gjerning.

Kva er det så Gud vil og kva gjorde han i denne rette tida? Det skriv Paulus klårt om: Han sende Sonen sin. Guds Son skulle vera Guds representant på jorda mellom dei menneska han hadde skapt. Sonen var sendebodet eller reiskapen for Gud. Julenatta var det altså Gud som vitja oss ved ein spesiell sendemann. Paulus kallar Jesus for Guds Son. Då seier han klårt frå at denne Jesus som hadde levd i Israels land, rett og slett av Gud. Dei såg det ikkje på han til dagleg. For han var også noko anna enn Gud.

Jesus var fødd av ei kvinne, og då har han sagt at Jesus var menneske. Og det var nok inntrykket dei fleste fekk av han. Men nokre gonger såg dei noko dei ikkje hadde sett ved noko anna menneske. Kanskje fleire tenkte som soldaten på Golgata: Han er sanneleg Guds Son! Om lag det same sa Peter ein gong, Joh. 6.

Men Paulus skriv meir om Jesus: Han var fødd under lova. Det tyder at han var jøde. Og då var han fødd under dei same vilkår som alle jødar levde under, kravet til å oppfylla Moselova. Den ga retning for alle jødar som tok det alvorleg og viste veg for dei gjennom dagen og livet. Josef og Maria var truande jødar og gjorde det lova baud dei. Difor vart han omskoren og framstelt i templet. På denne måten lærde han å kjenna lova som eit menneske. Og det for menneska han var komen. Då måtte han vera som ein av dei.

3. Sonen si gjerning.

Og då er me framme ved det Jesus skulle her på jorda. Han skulle kjøpa dei fri som var under lova. Parallellordet til dette er kap. 3, 13. Her er me inne i det aller største og viktigaste i bibel og kristendom. Det handlar om Jesu Kristi død og oppstode. Nå minner Paulus galatarane om to sider ved dette:

a) Jesus skulle kjøpa dei fri som var under lova. Jesus død var ei betaling for heile verda si synd – slik kan me seia det for å prøva å skjøna dette underlege som hende på Golgata. Synda fører oss inn i trældom og i gjeld til Gud. Ingen av oss har levd som me skulle.

I denne saka gjeld det ikkje berre jødar som hadde lova skriftleg. Som Guds skapningar står me alle under Guds herredøme. I Romarbrevet  skriv Paulus om at alle skal stå skuldige for Gud – heile verda, og ikkje berre Israels folk. Gud vil føra oss dit hen at me ser vår skuld og få ein attlaten munn. Rom. 3, 20. I same vers står det både om alt det lova seier og at kvar munn og heile verda skal stå som skuldmenn for Gud. Her er altså alle med.

Å stå som skuldmenn for Gud tyder å forstå og erkjenna at me har synda mot Gud, og ikkje berre gjort noko galt for menneske. Den skilnaden er viktig. Å gjera noko galt mot eit menneske, det kan i mange høve rettast opp og betalast. Men ikkje slik i høve til Gud. Og det er der me er skuldige.

David hadde synda grovt mot menneske, både Batseba og mannen og mot Israels folk som han var eit føredøme for. Og i salme 51 erkjenner han synda og ber Gud om nåde. Men i v. 6 seier han så: ”Einast mot deg har eg synda, det som er vondt i dine augo, har eg gjort.” Då er han ved kjernen av syndeerkjenninga. Han ser at det ikkje er synd og hor mot andre menneske som er verst. Han skjønar at han står for Gud. Han har skapt alle, og alle står til ansvar for Han.

Berre ved å spegla seg i Guds ord kan me skjøna det. Det hjelper ikkje å sjå på andre menneske. Andre sine meiningar fører oss berre vill her. Det er tåkeprat og åndeleg skoddver å høyra kva folk meiner om livet vårt. Du må lesa det i Guds bok. Der finn du standarden og målet og Guds meining med livet vårt. Held du mål der? David visste at han var for liten. Difor ber han om reinsing og at Gud måtte løyna synda hans.

For å gjera det, sende Gud Sonen sin for å kjøpa oss ut av dette slaveriet som er mykje verre enn Israels trældom i Egypt. Då ropet frå krossen lydde: Det er fullbrakt! da var betaling gjeven.

b) Vidare kom Jesus for at me skulle få barnekår. Dei kristne skal ikkje ble tenarar for Gud for på den måten å bli skikka for himmelen. Me skulle ikkje vera åndeleg trælar som levde livet i otte for Gud, at me ikkje hadde gjort nok.

Me skulle bli born i huset. Då er me frie. Då treng me ikkje å ottast at me vert skubba ut or huset om me gjer noko galt i vanvare. Og me skal ikkje kjøpa oss mat eller venskap med vår Herre.

Me er frie born, og i tillegg er me då arvingar til heile huset. Jesus kom med andre ord for å gi oss himmelen for inkje. Dette skriv så Paulus meir om i versa etter vår tekst.

Å eiga barnekår tyder ikkje berre å få tilgjeving for synder me har gjort. Det er stort og me treng det kvar dag. Men eit barn bur i sin eigen heim. Han høyrer til der og har alle rettar som gjeld huset og familien. Det er den tryggaste stad eit barn kan vera. Ikkje ein gong i skulen eller i kyrkja er det så godt. Her talar me sjølvsagt om rette heimar der kjærleik og respekt rår mellom liten og stor.

Lat oss så gleda oss og takk Jesus for at han kom og det han gjorde. Bøna vår går også ut til alle dei i vårt land og i alle andre land der folk ikkje trur og difor ikkje er born i Guds rike. Ennå er det tid å koma. Nytt høvet til det, kanskje det er ditt siste. Amen.

39) Gal. 3, 11.

Gal. 3, 11.

Rettferdighet.

.
Den lutherske reformasjonen begynte offisielt 31. okt. 1517. Munken Martin Luther slo opp sine berømte ”teser” på slottsdøra i Wittenberg. De handlet mye av avlat, som var en katolsk uskikk der man kort sagt betalte for å få syndenes forlatelse. Hovedtonen i reformasjonen var uten tvil tanken om rettferdighet for Gud ved tro av bare nåde. Her teller ingen gjerning med. Det er hovedsaken for et menneske, noen annen vei til Gud finnes ikke. Derfor møter vi denne tanken mange ganger i Bibelen, særlig NT. Vi nevner bare: Gal 3, 11; Hebr. 10. 38; Fil. 3, 9; Hab. 2, 4; 1. Mos. 15, 6; og flere ganger i Romerbrevet.

.

Her kan vi bare ta med noen få sider av tanken om rettferdiggjørelsen:

.

1. Vi har ingen rettferdighet.
Dette er klar tale i Bibelen. Rom 3, 10 sier: Det er ikke én rettferdig, enn ikke en. Det er sitat fra Salme 14 og 53, slik er det også tydelig i GT. Vi har en menneskelig rettferdighet som kan være bra mellom mennesker. Men vi har ikke den rettferdighet som gjelder for Gud.

.

Å være rettferdig i Guds øyne er å være slik Gud vil ha oss og krever av oss. Det betyr at en slik rettferdighet er lik Guds rettferdighet. Vi må med andre ord stå i et rett forhold til Gud.

.

I Bergpreika sier Jesus: Vær da fullkomne, likesom deres far i himmelen er fullkommen. Mat. 5, 48. Og i v. 20 i samme kapittel sier han: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet, kommer dere aldri inn i himmelriket. – Slik taler Jesus. Og slik må det være.

.

I ei ordbok blir ordet ”rettferdig” forklart slik: Det er å være uten lyte, du kan ikke bli bedre. Grunnen er ganske enkel: Gud krever vårt hjerte og ikke bare våre gjerninger. Du skal elske Gud og hans vilje av et helt hjerte og av lyst til det. Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan. Det strekker ikke til. (Og hva tid gjør vi egentlig så godt vi kan?)

.

Vi må med andre ord ha mer enn en ytre rettferdighet og et bra liv. Vi kan ikke møte Gud i dommen bare med det. Når vi ser det, oppdager vi at vi egentlig er fattige tiggere. I ei skatteliste fra 1711 i Vikedal står det om en familie: ”Børnene går omkring og betler (tigger). Slik er vi åndelig talt.

.

2. Vi behøver en annen rettferdighet.

Det er en rettferdighet som vi ikke kan skaffe oss selv. Alt det vi gjør, blir et lappverk. Menneskene er syndige også på den måten at vi ikke kan gjøre noen ting rett. Vi er rett og slett ikke i stand til det. Det må altså komme noe nytt.

.

Både GT og NT taler om en ny tid og om Messias som skulle skaffe folket frelse. Og denne frelse er ved tro og uten gjerninger. Verset i kap. 1, 17 står fire ganger i Bibelen: Hab. 2, 4; Gal 3, 11; Hebr. 10:38 og Rom. 1, 17.

.

Tro er motsetning til gjerninger. Ved troen får vi en ny rettferdighet, vi gjør ingen ting. Og dette er meningsløst for fornuften. For der heter det bare å gjøre, mens Skriften taler om å høre. Å tro er å kapitulere og ta imot. Det er tillit til Gud, tillit til at det Gud sier er nok. I Gal. 2, 16 heter det: ”Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.”

.

Det er som å gå til lege. Du overgir deg i hans hånd, fordi du mener og tror at han kan sitt fag. Du har tillit til at han kan gjøre deg frisk.

.

Gud rettferdiggjør oss ikke ved å omskape oss slik at vi blir bedre moralsk sett. Katolsk lære om en inngytt nåde handler om det. Nei, vi tror at Gud gjør det på en annen måte. Han erklærer synderen som rettferdig og sier til oss når vi kommer: Du er rettferdig. Da tilregner han oss sin egen rettferdighet. Vi blir ved troen som Gud når vi står for hans åsyn. Sangeren sier det slik:

.

Gud for alle riker,

dømmer selv og sier:
Denne han er fri!.

Han er tod

i Jesu blod.

Satan, synd og død må rømme,

hvem vil meg fordømme?

.

Gud tar fra oss alle våre synder som skyld på grunn av Jesus død på korset. Pontoppidan så klart her når han skriver i sin forklaring: Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Dermed gir Gud oss ei ny fortid, ikke bare ei ny framtid.

.

Noen bibelord viser mer av dette. Da Stefanus ble steinet, sa han i sin bønn til Gud: Tilregn dem ikke denne synd. Apg. 7, 60. Og i Rom. 4, 1-8 skriver Paulus om de som ikke har gjerninger og likevel blir frelst ved tro. Først bruker han Abraham som eksempel og sier at han trodde Gud og det ble tilregnet ham som rettferdighet. Gud kunne ikke bruke en eneste gjerning hos Abraham. Det gjorde han heller ikke hos David når han sier: Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd. Og saligheten består i at Gud tilregner oss sin rettferdighet. Jfr. Sak. 3, 4.

.

Dette gjelder deg som tror. Gi opp din tro på deg selv og fest din tillit til Kristus. Der får du alt uten å prøve å forbedre deg. Da kan du av hjerte synge: Ren og rettferdig, himmelen verdig ….

.

3. Vi skal leve ved tro.

Begynnelsen på kristenlivet er ved tro på Kristus. Men det er også fortsettelsen. Vi lever hele livet i tro på Jesus. Bare troen gjelder for Gud gjennom hele livet. Profeten Jesaja skriver: Hør, så skal deres sjel leve. Jes. 55, 3. Derfor må vi fortsette å høre og ikke tro at vi kan det teoretisk. Å høre evangeliet er som mat for legemet.

.

Gjennom hele livet kommer denne tanken igjen at vi skal hjelpe Gud og gjøre noe selv. Det kan lett føre oss inn i den vranglæren som galaterne var i: De begynte i ånd ved å tro evangeliet. Men så fortsatte de i kjød ved gjerninger. Gal. 3, 1-5 er en advarsel til oss.

.

Hele livet er nåde. Vi er like fattige nå som første gang vi kom til tro. Hør derfor mye om Jesu død og sår – og lev der. Det er vår lutherske arv. Det er rett kristendom.

.

4. Livets rettferdighet.

Ordet nåde betyr også dette: Vi lar oss tukte av nåden til å leve rett sammen med andre mennesker. Tit. 2, 11f er et fint ord her. En sann kristen lar seg lede av Ånden til å gå Guds vei. Rom. 8, 13-14. Den veien er å følge Bibelens ord og budskap. Guds rettferdighet i oss skal bære frukt og vise seg i vårt liv. Dette skal vi ikke blande sammen med lovgjerninger og tro at vi skal hjelpe Gud eller skaffe oss en egenkapital ved himmelporten. Men vi skal på den måten få lov å hjelpe andre til å se hva frelse er. Det er livets rettferdighet. Det er lys og salt for å lede andre til Jesus. Må det bli vår store bønn og nød gjennom livet.

Amen.

38) Gal 3, 5-11.

38) Gal 3, 5-11.

Frelst ved tru.

Det er ei lov i Guds rike at trua frelser oss. Då står ho i motsetnad til lova og gjerningane våre. Og her brukar Bibelen m.a. Abraham som døme. Han vart gjort rettferdig ved tru, står det. Og alt då vart det sagt at heidningane også skulle bli frelste ved tru. Det er berre ein veg til frelse.

Å få Anden er ikkje kjensler og ekstase eller store opplevingar. Me blir frelste ved tru. For då viser Anden oss til Kristus og hans verk. Å få Anden blir difor eit uttrykk for å verta frelst. Gud vil visa oss at det ikkje er me som får det til. Alt er hans verk.

Luther har sagt i kommentaren til Galatarbrevet: Frelse ved tru er hovudartikkelen i den kristne trua. Også fornya i kristenlivet vårt skjer ved å tru. Heile livet er eit trusliv der me har tiltru til Gud og hans gjerning. For å få den, må me missa trua på oss sjølve. Det heng nøye saman.

Kva er tru? Her vil me stansa ved nokre sanningar om det.

1. Tru er det motsette av lova.

Tru og gjerning utelukkar kvarandre. Me kan ikkje gjera noko til frelse. Om du oppfylte boda så godt du kunne, var det ikkje nok. Me vil aldri grei det fullkome. Gjerningane er ubrukbare, sjølv om dei er kristelege og gode. Det kan vera bøner, offer og eit fint liv her i verda. Det kan ikkje frelsa oss. Me må avskriva alt vårt eige og sjå heilt bort frå oss sjølve.

Eigentleg er det slik at  me ikkje kan gjera ein einaste ting til frelse. Men det er vanskeleg for oss å sjå klårt. Tollaren i templet såg det, Luk. 18, 10ff. Han visste at han var ein syndar og vona berre på Guds nåde. Det er den rette innstillinga.

2. Alt er forgjeves utan tru.

I v. 4 talar apostelen om at det kan vera forgjeves for lesarane. Og grunnen var og er at Gud berre reknar med tru når han skal frelsa og gjera oss rettferdige. Alle offer til Guds rike, religiøse opplevingar og det du har vore før som kristen t.d. kan ikkje vera grunnlag for frelse. Du kan ikkje lagra noko i ditt liv for å bruka det for Gud når du møter han.

Manna i GT er eit godt døme på dette. Dei måtte henta manna kvar dag og kunne ikkje gøyma han til neste dag – med unnatak av sabbaten 2. Mos. 16, 4ff og Joh. 6, 31. Dei skulle gå ut på marka kvar dag og sanka det dei trong den dagen. Elles ville det rotna bort og vera skadeleg. Dette var midt i øydemarka. Sabbaten var Guds dag då dei ikkje skulle arbeida, og difor gjorde Gud eit unnatak for den dagen.

Jesus seier i Joh. 6, 35: Eg er livsens brød. Slik samanliknar han seg sjølv med manna. Å verta fornya i kristenlivet er å sjå han på nytt. Det er å sjå seg sjølv som ein like stor syndar nå som tidlegare, ja, kanskje du ser endå meir synd nå. Og så får du tru at Jesus er frelsar også i dag.

3. Tru er tillit til Guds ord.

Og denne tillit strekk seg også til det som synest å vera umogleg. Hebr. 11, 1-3 seier noko om det. Ved tru skjønar me at verda var skapt ved Guds ord, står det. Det er ein av dei ting som folk ikkje kan skjøna.

Eit anna døme er Abraham, som Paulus nyttar. Gud hadde gjeve han ein umogeleg lovnad: Han skulle få eit barn med Sara, sjølv om begge to var svært gamle. Kunne det gå an? Etter menneskeleg tankegang var det umogeleg. Ein nittiåring kunne ikkje føda born – slik var det altså også på den tida.

Men Abraham kjende Gud og visste at då måtte han gripa inn med eit under. Det er tru. Då viste Abraham at han hadde tillit til det Gud hadde sagt, og tanken hans rett seg inn etter det. Tru er å tru at det urimelege kan skje. Det er vanskeleg for tanken, men likevel sant.

Slik er det med frelse og fornying. Her kan me fylgja Abraham. Me syng slik: ”Gjør du som Abraham gjorde…”

4. Ved tru blir me rettferdige.

I v. 11. siterer Paulus eit ord frå profeten Hab. 2, 4 som prov på rettferdiggjeringa ved tru: ”Og at ingen vert rettferdiggjort for Gud ved lova, er klårt, for: Den rettferdige av tru, skal leva.” Det er siste setning som står hjå profeten.

Det er i grunnen eit underleg rekneskap. Eg har mykje synd og urett i meg, ja, berre synd. Og så skal eg bli fri alt dette utan å gjera noko slag. Det stemmer ikkje med vår menneskeleg tankegang. Men slik reknar Gud. Han overfører heile si rettferd til syndaren som kjem og trur på Jesus. Og all mi synd tok han på seg på krossen.

5. Trua kjem av å høyra.

Me kan ikkje arbeida oss opp til å tru eller tvinga trua fram. Galatarane vart frelste ved å høyra trua forkynt, v. 5b. Det er ”troens forkynnelse”, som det stod før. Og i Rom. 10, 17 skriv den same Paulus: ”Så kjem då trua av forkynninga som ein høyrer, og forkynninga som ein høyrer, kjem ved Kristi ord.” I den gamle nynorskbibelen frå 1938 sto det slik: ”So kjem då trui av forkynningi, og forkynningi ved Kristi ord.” Me kan og ta med oss omsetjinga frå 1978 bokmål: ”Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.”

I alt dette ser me klårt samanhengen mellom trua og Guds ord, og særleg ordet om Kristus. Når evangeliet om han får lyda klårt, vert trua fødd i hjarta. Me får tiltru til dette ordet om Jesus død og oppstode. Det tenner ein gneiste i oss, og me får klynga oss til den frelsa han kjøpte til oss. Ja, det er i grunnen sjølve ordet  om Jesus som grip slik tak i oss at me ser: Der er vår frelse.

Spørsmålet er då berre om me vil ta imot det, seia ja og takk. Og det er inga lovgjerning, det er vårt enkle svar som når me får ei gåve. Takk, seier me. Har du gjort det når det gjeld frelsa?

37) Gal. 3, 10-14.

Gal 3, 10-14.

Guds og vår frelse.

Her har vi noen kraftige ord av Paulus. Det handler om Guds frelse. Det er viktig i dette brevet. Den tyske presten W. F. Besser kaller Galaterne for ”reformasjonsbrevet”, og Luther holdt to ulike forelesningsrekker som ble kommentarbøker over brevet. Hovedoverskriften hans over dette brevet er: ”Den rettferdighet som gjelder for Gud.”

Da leser vi altså om veien til frelse i dette brevet. I de versene vi skal tale om her, ser vi noe viktig om vår frelse. Det skal vi samle oss om en stund nå.

1) Vår skjebne, v. 10.

Her taler han om lovgjerninger. Det er noe vi gjør for å behage Gud og på den måten blir antatt av Ham og frelst. Det kan være et fint og godt moralsk liv, mye bønn og bibellesning, offer til Guds rikes sak, kirkegang av plikt og mye annet. Dersom vi tror at noe av dette skal hjelpe oss til himmelen, er vi på feil vei.

Galaterne gikk lenger og mente de måtte holde hele Mose lov med ofringer og omskjærelse m.m. for å være rette kristne. Det var aldri Guds mening.

Derfor er dommen så streng over alle slik ”gode” forsetter og handlinger: Du er under forbannelse. For å understreke og bevise det, siterer han fra 5. Mos. 27, 26 og skriver: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.” Å holde fast ved loven er å gjøre og leve etter den.

Syndens lønn er døden, og vi kan gjerne si: Lovgjerningenes lønn er forbannelse. Og det går i sak ut på det samme. Linjene går her tilbake til Edens hage og syndefallet. Gud hadde sagt at de ikke skulle ete av kunnskapens tre. Då ville de dø bort fra samfunnet med Gud. 1. Mos. 2, 17. Da stiger djevelen inn i hagen i form av en slange. Han lokker dem til å bryte Guds påbud. Og fordi det var han som var årsak til fallet, ble han nå forbannet (1. Mos. 3, 14). Slik handler Gud.

I Rom. 5, 18 skriver så Paulus: Ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker. Vi er alle syndere og gjør det vonde hver dag. Ingen er god nok i seg selv. Vi holder ikke mål for Gud og mangler hans anerkjennelse og herlighet. Rom. 3, 23 og 5, 12. Og når det gjelder hvert eneste menneske på jord, så ligger også Guds vrede og forbannelse over alle mennesker. Resultatet av den er den evige straff og pine i fortapelsen.

Selv om mange mennesker ikke liker denne talen og ikke vil tro at det er sant, er det slik likevel. Men det er også sant at Guds kjærlighet ligger over alle. Gud elsker menneskene i verden, men ikke deres gjerninger. Og han vil at alle skal bli frelst. Det er ingen motsetning mellom Guds vrede og Guds kjærlighet på denne måten.

2) Vårt håp.

Paulus bruker Abraham som eksempel når han skal forklare frelsen. 1. Mos. 12ff. Abraham trodde Gud, og slik ble han rettferdig for Gud. Gal. 3, 6. Og i v. 11 kommer et sitat fra Hab. 2, 4: Den rettferdige av tro, skal leve. Det utelukker alle våre gjerninger og vårt strev. Hvis vår kristendom og kristenliv blir en gjerning og noe vi gjør for å behage Gud, setter vi oss selv utenfor livet med Gud. Her sier Paulus: Ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven. Hvis troen bare består i at vi holder Guds ord og hans sak for sant, at det er historisk og rett, er ikke det en levende og frelsende tro.

For loven har ikke noe med troen å gjøre, v. 12. For i loven heter det alltid: å gjøre. Men ved troen heter det: å høre. Og i v. 7 står det: De som har tro, de er Abrahams barn. Og han gjorde ikke noe for å bli salig hos Gud. Han trodde. For han hadde innsett at han ikke kunne gjøre noe. Testen var jo at Sara skulle ha barn, en arving som skulle føre slekten videre. Men det skjedde ikke, hun fikk ikke barn etter flere tiårs ekteskap. Og nå var begge så gamle at de ikke kunne få barn etter naturens lov.

Nå hadde han bare ett håp igjen: Gud selv. Han måtte gjøre et under om de skulle få barn. Og det hadde Gud lovet ham. Da trodde Abraham på det Gud sa. Derfor ble han rettferdig. Han hadde ingen ære av det selv. Gud hadde gjort alt sammen.

I den stilling må hvert eneste menneske komme om de skal være med i den store, hvite flokk i himmelen.

Ingen gjerning og bønn eller offer. Alt det skal vi regne for ubrukelig i Guds verden. Bare ha tillit til det gud har sagt om Kristus i vår Bibel. Og leve på det. Regne med det. Paulus skriver i Rom. 4, 5: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Det betyr ikke at troen er stor og kraftig, men at han som vi tror på er stor. Og det er Guds elv.

Det eneste håp jeg nu eier,

Det har jeg, o Jesus, i deg.

Jeg bringes til ro ved enkelt å tro,

At du døde på korset for meg.

Pontoppidan sier om troen: En sann og levende tro består i at en botferdig sjel tar sin tilflukt til Guds nåde i Kristi fortjeneste, - tar imot og tilregner seg den med iver, og bygger på den md inderlig tillit. Og Luther sier om troen: Troen er en levende og freidig fortrøstning om Guds nåde.

3) Vår grunnvoll.

Det er grunn til å spørre: Hvorfor kan Gud gjøre dette? Han kan ikke bare si at en som er skyldig til døden, plutselig skal være frikjent. Vi synes ikke det rimer godt. Men Gud har en god grunn til å kunne gjøre det, slik at han selv handler rettferdig når han gjør syndere rettferdige. Rom. 3, 26.

I denne sammenhengen gir Paulus oss ett av de sterkeste ord om Jesu frelsesverk i Bibelen. Han sier i v. 13: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.” Det er en dyp tanke og et veldig budskap. Vi som lå under forbannelsen og fortjente den, ble kjøpt fri. Noen var villig til å betale for vår skyld. Kristus, Guds Sønn, gjorde alt det som var nødvendig.

Og hva var det? Noen måtte bli forbannet i vårt sted. En som ikke var skyldig, måtte ta straffen og dommen. Bare en eneste var i stand til det. Gud lot sin sønn bli menneske for å bære vår skyld. Og når dommen og forbannelsen var tatt, da var vi også fri. Det eneste som stod igjen var at vi tok imot det. Det er troen. Da løser han oss fra vår fortid og gjør oss fullkomne for Gud.

Luther sier om den andre artikkelen: ”Jeg tror … at han er min Herre, som har gjenløst meg, som var fortapt og fordømt til den evige død, og som har fridd meg fra synd og fra død og fra Satans rike, verken med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og med sin uskyldige lidelse og død.”

Lovens forbannelse er både at ingen av våre gjerninger er gode nok, og den dommen som hviler over synden. Det er en evig forbannelse borte fra Gud. Ingen av oss er i stand til å løse oss fra den. Det måtte Gud selv gjøre ved sin Sønn.

På korset langfredag ser vi det. Jesus ble alene der. Til og med hans Far forlot ham, og Sønnen kjempet alene med straffen. Det var en ufattelig lidelse. Profeten Jesaja så dette 700 år før og skrev: Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Og: Det behaget herren å knuse ham. Jes. 53, 6 og 12.

Så alvorlig er synden. Så dypt er vi falt. Gud selv måtte ta seg av oss på denne måten. Ellers var vi fortapt.

4. Skriftbevis.

Paulus bruker som ofte ellers bibelord for å vise at det han sier, stemmer med Guds vilje og tanke. Her siterer han 5. Mos. 21, 22-23: Forbannet er hver den som henger på et tre, eller som blir hengt. Deretter viser han igjen til Abrahams velsignelse, v. 14. den skulle ikke bare gjelde jøder, men også hedningene, og det betyr alle folkeslag i verden. Frelsen er universell.

Når en sak er bekreftet av Skriften selv, er det sikker og viss. For vi tror at Bibelen er Guds eget ord. Den er et fast holdepunkt. ”Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.” Derfor er det godt og trygt å være et Guds barn.

.