170) Mat. 6, 19-24.

Mat. 6, 19-24.

Her handler det om de sanne verdiene både her i livet og i evigheten. Vi har alle tanker om verdier, men de spriker ganske mye fra mann til mann. Våre interesser er forskjellige, og dermed blir våre valg også ulike.

Når Gud taler om verdier, er det ut fra et evighetsperspektiv. Da blir det ikke de jordiske ting som kommer i forgrunnen. Det blir den store forskjellen. Vi skulle lytte til Guds tale og innrette livet vårt mer etter du verdsetter. Han er vår Herre og Mester og Frelser.

Det er ikke selvsagt at en kristen alltid vurderer livet slik Gud vil. Også en kristen kan bli så blendet av denne verden og verdiene der, at han nesten ubemerket prioriterer mer jordisk enn åndelig. – La oss nå se på det Jesus sier til oss her – i en del av Bergprekenen.

1. Skatter på jorden.

Etter at han har talt om bønn og faste, gir han oss en sterk oppfordring: Samle dere ikke skatter på jorden. Skatter på jorden er trolig alt det verdifulle av jordiske ting og tanker. Utviklingen i verden gjør at det faktisk blir flere slike «skatter».

Her kan vi nevne penger som en av skattene. Det har alltid vært en fristelse for folk, og mange har falt i dype grøfter på grunn av økonomi. Penger har vært en hengemyr for mange. De skulle være en snarvei til velstand, og de ble hengende fast uten å komme løs. Det ble deres ruin. Skattene på jorden er kortvarige og utrolig farlige for sjelen.

En annen skatt er makt og ære her i verden. Ja, noen søker også ære i Guds rike og lar det være en plattform for deres egen vilje og ambisjoner. Makt og ære går som regel på bekostning av andre. Oftest er det også deres egen vilje er drivkraften og ikke tjenesten i Guds rike. Det kan lett bli til skade for sjelen og undergang.

Bibelen advarer også mot havesyke. Og det ligger nettopp i ordet «samle» her. Og da gjelder ikke bare pengene i og for seg, men alt det penger kan brukes til og som verden ellers har å by oss. Det kan lett bli en mani å ha, å eie mest mulig av alle slag. Derfor sier Jesus her at vi ikke skal samle på alt. «Det er bare døde ting,» som en kone sa. Alt her i verden vil forgå.

Problemet med slike skatter er det Jesus sier i v. 21: «Der hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være.» Det åndelige liv blir konsentrert om det jordiske og synlige. Da har tanken på himmelen og det evige liv lett for å svinne bort. Det er altså ikke pengene og makten i seg selv som er farlige, men hvordan vi ser på dem. Og er det egentlig vårt eget? Er det ikke alt sammen lån fra Gud?

2. Skatter i himmelen.

Jesus har et godt råd mot alt dette. Det er å bli opptatt av og leve for det himmelske. Han vi vi skal konsentrere oss som kristne om de åndelige verdier, det Gud og himmelen betyr for oss.

Prof. Sigurd Odland har nok rett når han sier at det ikke er noen annen måte å samle disse skattene på «enn ved å leve således som Jesus i Bergprekenen lærer sine disipler». Det er ikke mulig å gjøre noen ekstrainnsats for å få mange skatter der. Det blir også en verdslig og syndig tanke. Vi skal leve her som kristne etter Guds ord og veiledning.

Og spørsmålet er da: Hvilke skatter taler Jesus om? Det kan ikke v ære noe annet enn det Jesus kom for å gi oss. Vi har flere ord og uttrykk for det: Det er en fullkommen frelse. Det er syndenes forlatelse hver eneste stund. Det er nåde og Guds fred over hverdagslivet, hans velsignelse og hjelp gjennom dagen og alt det han har å gi et Guds barn.

3. Lyset.

I denne samtalen peker Jesus nå på lyset. Hva har det med verden og himmelen å gjøre? Kanskje S. Odland sier det tydelig nok: Det viser «hva skade det medfører for hele menneskets indre liv hvis hjertet bindes til de jordiske skatter». Det er med andre ord hjertets tilstand det kommer an på. «Lyset i deg» er hjertet eller sentrum for det åndelige liv. Hvis det er «sykt», eller opptatt av de jordiske ting, vil man ikke være i stand til å se det åndelige. Da er man åndelig blind som verden er, jfr. 2. Kor. 4, 4.

I neste vers fører han tanken videre med talen om to herrer.

4. To herrer.

I det siste verset i teksten setter han problemet enda mer på spissen og sier: Du må velge det ene eller det andre. Det er umulig å tjene to helt forskjellige ledere. Du kan ikke være lydig mot begge når de står på hver sin side i kampen. Under krigen (1940-45) var det noen som ville være venner både med tyskerne og nordmennene. De var lojale mot tyskerne og ville samtidig være gode nordmenn. Da hadde folk et eget ord for dem: de var stripete. Og de mistet all respekt og tillit.

Det er en umulighet i den åndelige verden. Og de to motpolene er etter Jesu ord: Gud og mammon. Det siste står som uttrykk for alt det verdslige. Det kan ikke forenes med Guds rike og kristendom.

169) Mat 3, 11-12.

Mat 3, 11-12.

Teksten taler om dåp i ulike betydninger, slik Bibelen ellers gjør. Det betyr at selve ordet dåp ikke er entydig. Vi skulle altså være noe forsiktig med tolkingen og bruken av det. Filosofen Platon kan f. eks. bruke ordet i betydningen beruset. Ordet betyr å dyppe ned i.

Vi kan tale om flere slags dåp i religiøs forstand. Det er tale om Jesu dåp, Johannes døperens dåp, den kristne dåp og jødisk proselyttdåp. Ordet kan også brukes i en mer overført betydning som å døpes med ild. Her skal vi bruke ordet om flere slags dåp her.

1. Johannesdåpen.

Det er Johannes selv som taler her. Han sier: Jeg døper dere med vann til omvendelse. De ble ikke omvendt til Gud ved å bli døpt. Men det var en forkynnelse og oppfordring til å vende om eller som et tegn på at de var omvendt. Forkynnelsen var også en tale til syndenes forlatelse, og hans forkynnelse var en sterk oppfordring til et bedre liv, Mat. 3 og Luk. 3. Johannes talte egentlig om både tro og liv.

Omvendelse er en viktig del av kristen tro. Både Johannes og Jesus begynte sin virksomhet med å tale til folket om omvendelsen. Mat. Kap. 3 og kap. 4. Der slår de tonen an både overfor disiplene som framtidige forkynnere og for folket.

Det var ikke nok å være jøde i det ytre. Ritualer og seremonier og ofringer var en del av jødisk tro. Men der pekes det på hjertet og det indre liv. Det ytre er ikke nok. Denne tanken går videre i den kristne forkynnelse.

2. Jesu dåp.

I versene etter denne teksten finner vi beretningen om at Jesus selv ble døpt. Han var Guds Sønn, og denne dåpen var selvsagt ikke en dåp til omvendelse og syndsforlatelse. Han hadde ingen synd og behøvde ikke å begynne et nytt liv. Han var ren og hellig i alt. Hebr. 7, 26f og 1. Pet. 2, 22f.

Likevel var Jesus på en måte en synder. Han kom til denne verden for å frelse oss fra våre synder, Mat. 1, 21. Og da måtte han ta syndene på seg som sine og bære dem. Det vitner også Bibelen om at han gjorde. Joh. 1, 29: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Og Peter vitner med og sier: Han som bar våre synder opp på treet, 1. Pet. 2, 24. Ja, Paulus sier at Jesus ble gjort til synd for oss, 2. Kor. 5, 21. Det er et sterkt uttrykk for å identifisere seg med våre misgjerninger.

Da Jesus ble døpt, ble han innviet til denne gjerning. Det skulle skje offentlig og bli kjent for alle. Da han ble døpt, skjedde det for å fullbyrde all rettferdighet, Mat. 3, 14-15. Døperen fikk nå forklaring på at Jesus ble døpt, selv om han ikke var en synder, sier Kolmodin. Vi kan derfor aldri sidestille denne dåp med noen annen.

3. Jesus-dåpen

Men Johannes sier nå i teksten at Jesus kommer etter ham – for Johannes skulle rydde vei for Frelseren. Her viser han sin uverdighet i forhold til Jesus. Han er ikke verdig til å bære skoene hans engang. Derfor var det vanskelig for han å døpe Guds Sønn. Han følte at han stod på det laveste trinn. Her er han et forbilde for oss troende også i dag. Vi er uverdige til Guds nåde.

Da sier han: Han skal døpe dere med Ånd og ild. Dette forstår man om dåpen i den hellige Ånd, altså at vi får Ånden. Det skjer oftest samtidig. Men vi har ett eksempel i NT på at de først ble døpt med vann og deretter fikk de Ånden. Apg. 8. Men det var et enkelttilfelle, vi hører aldri om det senere. Jfr. S. Odlands kommentar her.

Jesus hadde lovet å sende Ånden som skulle hjelpe de troende. De ble ikke alene i verden. Den tredje person i guddommen skulle være i og med alle troende. Det er dette ordet en forsikring om. Han vil døpe oss med Ånd og ild. Åndens gave handler om frelse, mens ilden brukes ofte i Bibelen som bilde og uttrykk for dom. Slik taler vers 10 om øksen som bilde på dom og det unyttige tre skal kastes på ilden. På samme måte ser vi i v. 12 at agnene skal brenne opp med en uslukkelig ild. Det er Guds vrede som slik blir beskrevet.

4. Kristen dåp.

Det var først da Jesu gjerning gikk mot slutten at dåpen ble innført og forklart. Det ser vi i Mat. 28, 18-20. Den er ikke mindre viktig av den grunn, men tiden var først moden da gjerningen var ferdig.

I denne befalingen ser vi at Jesus vil at alle troende skal døpes i alle folkeslag. Frelsen er verdensomfattende. Den nevnes ikke i vår tekst, men ligger her underforstått når vi tenker på hele Guds frelse. Med tanke på barnedåp, blir den sammenlignet med omskjærelsen i det jødiske samfunn. Den skjedde da barnet var 8 dager gammel. Jfr. Kol. 2, 11f.

5. Jesu kasteskovl.

Til slutt taler døperen her om dommen som han har berørt også tidligere. Det var viktig for ham å understreke dette, for det gjelder alle mennesker. Alle er skapt av Gud og står slik til ansvar for ham. I lys av dette viser talen om dåpen hvor viktig det er å være beredt til dette siste oppgjøret med Gud. Han bruker flere uttrykk for å gjøre det tydelig.

a) Renselse er det ene. Til det bruker han kasteskovlen. Den er et redskap der de kaster kornet opp i luften og de tunge aksene faller ned og kan samles opp. Skolmene ble ført bort med vinden og kunne ikke brukes til mat.

b) Da blir det et skille i folket. Det er ikke sikkert at alle så det her i livet. Noen kan skjule seg ved fine ord og oppførsel og se ut som et rett Guds barn. Men Guds dom ser rett her. Og da vil verden bli delt i to: De troende og de vantro.

c) De vantro og gudløse blir kastet i en evig ild. Det er bilde på fortapelsen. Sml. Mat. 25, 46. Den skal ikke slokkes, et bilde på at straffen er evig. Det kaster et veldig alvor over livet og vårt arbeid i Guds rike. Blir folk klar over hva de har i vente uten å tro på Jesus? Vi skal ikke være uforskammet når vi taler om dette, men vi skal legge alvoret fram slik Bibelen gjør det.  Alle må vite at det er to utganger av livet: evig frelse eller evig fortapelse. Og i evigheten kan ingen ting forandres. Det er også et kall til å vende om mens det er tid.

168) Mark 16, 19-20.

Mark 16, 19-20.

Det er siste verset hjå Markus. Han skal avslutta soga om Jesus. Han byrja evangeliet sitt slik: «Opphavet til Jesus Kristi, Guds Sons evangelium.» Nå er alt gjort. Han kan ikkje gjera meir. Jesus er død og har stått opp. Slik viste han at han var Guds Son. Han hadde openberra seg for nokre av sine vener på jorda. Dei skulle føra verket hans vidare.

1. Jesu himmelfart.

Då alt dette var fullført, stod berre ein ting att. Han måtte heim att til sin far i himmelen. Då kom Kristi himmelfarts dag. Han forlet jorda på fysisk vis, og dei elleve læresveinane stod att. Kva ville skje med dei nå? Himmelfarten var ei historisk hending. Det har verkeleg skjedd.

Det fører oss til spørsmålet: Kva tyder Jesu himmelfart for oss i dag?

- Det eine er at me fekk ein annan himmelsk representant mellom oss. Læresveinane vart nå åleine og hadde ikkje Meisteren som lærar og leiar i dei åndelege spørsmåla. Jesus hadde gjeve dei lovnad om ein annan talsmann. Då tenkte han på Anden som skulle koma til jorda på ein ny og meir omfattande måte enn før. Det første svaret er altså pinse. Hans Ande er med deg kva du er.

- Jesu himmelfart tyder også at Jesus ikkje lenger kunne gå ikring her som menneske og tala Guds ord og gjera velgjerningar mellom folket. Det vart nå deira oppgåve. Og seinare har det vorte alle kristne sitt kall, kvar på sin plass. Me er hans vitne og representantar på jorda. Bodskapen om Jesus og hans frelse skal nå ut til alle folk her i verda. Det andre svaret blir difor misjon. Han spør om du vil gå.

2. Jesus ved Guds høyre hand.

Han sette seg ved Guds høgre hand, står det. Å setja seg er uttrykk for at arbeidet er fullført, slik me og ser i Hebr. 8, 1 og kap. 10, 12. Han har sett seg for alltid, står det. Det tyder at frelsesverket skal aldri gjerast om att. Det er eit fullkome verk som hende på krossen. Då han ropte ut på Golgata: Det er fullført! (Joh. 19, 30), var alt saman ferdig.

Nå er han ved Guds side og ber for oss her på jorda. Det er klårt ut frå Hebr. 7, 25. Han veit me er svake og skrøpelege. Det skal lite til før synda får makt over eit menneske, og det kan føra til at nokon blir fortvila og vil gje opp alt. Men Jesus er ved Gud sin truna og ber for dei som feilar og ikkje får det til. Og han sender sin Ande til kvar og ein som treng det i tunge og vanskelege tider og i medgangen.

Han går ved min side,

Han leder min gang,

Han blir ikke treet han som jeg.

Ein dag skal han sitja på domarstolen. Alle skal fram for han. Han skal døma dei gudlause på den siste dag (Åp. 20), og dei truande skal gjera rekneskap for han ved Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Det blir alvor for alle. Den einaste utveg er frelse av nåde ved tru på Jesus. Då er me fri.

3. Jesu arbeid ved menneske.

Guds folk skal altså føra Jesus verk vidare her i verda. Det er kallet etter himmelferda. Det siste verset i dette evangeliet talar sterkt om det.

a) Dei gjekk ut, står det først. Det er uttrykk for at dei var lydige. Jesus hadde sagt at dei skulle gå ut i alle verda. Og då han var reist frå dei, gjorde dei det.

Det har ikkje alltid vore slik. For dette ordet gjeld også heidningmisjonen der Ordet om Jesus aldri har vore forkynt. Somme gonger har ein konsentrert seg om den lokale kyrkja utan så mange tankar om dei som er utanfor Guds rike. Det gjeld folk i vårt eige land så vel som dei som er langt borte.

b) Vidare står det: Dei forkynte alle stader. Me legg merke til at det var hovudsaka nå i starten på arbeidet. Seinare kom det diakonale arbeidet med, Apg. 6. Men var forkynninga det sentrale, og det vart det også i Luther sitt arbeid. Den gongen var det i høve til den katolske kyrkja sine mange ritual og helgendyrking. Guds ord måtte fram for folket, der kunne dei finna vegen til frelse og styrke og hjelp i gudslivet sitt. – Og dei forkynte alle stader. Det må vera i Jerusalem og Samaria, Judea og Galilea, jfr. Apg. 1, 8. I første omgang kom dei nok ikkje lenger.

c) Då gjorde dei ei erfaring: Herren var med dei. Det var også ein lovnad som han gav dei i misjonsbefalinga, Mat. 28, 20: Sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda står. Det står framleis fast. Ein Guds tenar kor i verda han går, får han erfara at han ikkje er åleine i arbeidet. For Guds folk har eit arbeid som menneske ikkje kan gjera. Me er berre reiskap i Guds hand – som ein liten blyant han skriv med. Det gjer at me får kraft midt i kraftløysa og motgang og motløyse. Ein annan lovnad var just det: De skal få kraft, står det. Apg. 1, 8.

Og han stadfeste Ordet. Det er fint. I byrjinga og somme gonger på misjonsmarka har dei erfart at teikna frå Gud kjem. Ja, me har og sett det i vårt eige land. I vekkingstider er dette klårt: Folk vert vakne, tek imot frelsa og vitnar om at dei er løyste og fri. Sjuke kan verta lækte og mykje anna. Det sentrale er ikkje kva teikn som skjer, men at folk blir frelste og berga for himmelen. Det må me aldri gløyma som Guds folk. Amen.

167) Luk. 18, 1-8.

Luk. 18, 1-8.

Jesus taler om bønn denne gangen. Han gjør det flere ganger, for det er en viktig del av en kristens liv. Det er rett som noen har sagt at bønnen er de troendes åndedrett. Uten den lever vi ikke. Bønnen er både en nødvendighet og en selvfølgelighet for et Guds barn. Vi skal se litt på dette ut fra teksten og Bibelens budskap om bønn.

Denne gangen talte han først til dem i en lignelse. Budskapet var at de alltid burede be og ikke bli trette. V. 1. Det siste verset i teksten viser at det er knyttet til Jesu gjenkomst og de siste tider. Kapitlet foran har også talt sterkt om det. Der er det flere henvisninger til Matt. 24 som er et gjenkomstkapittel i Bibelen. Men det kan ta lang tid før han kommer tilbake, og da skal Guds folk våke og be. Kristenlivet blir i den forstand et Getsemane.

1. Bønnen er viktig.

Det vi har sett i innledningen, viser at bønnen er viktig. Vi får en leksjon i det i fortellingen Jesus har nå. Vi møt er en stor mann som ikke frykter Gud og en enke som led urett. Hun kom til dommeren og bad om hjelp til å få det hun hadde rett på. Han var lenge uvillig, slik det ofte er med mennesker.

Men kvinnen ga ikke opp. Hun bad og bad og prøvde igjen. For hun visste at det var den eneste måten hun kunne få hjelp på. Dommeren måtte gripe inn. Og det var den utholdende bønn som hjalp henne. Det sier dommeren selv: Han innrømmet at han ikke fryktet verken Gud eller mennesker. Men på grunn av hennes bønn, måtte han hjelpe.

Dommeren er selvsagt ikke et bilde på Gud. Han er ikke slik. Det er selv bønnen og hennes utholdenhet Jesus vil peke på nå.

2. Gud har et bønnefolk.

Grunnen til at dommeren svarte på tross av sin uvillighet, var kvinnens bønn. Han svarte «fordi hun bryr meg slik». Og Jesus sier da: Hør hva han sier! Vi skal legge merke til dette. Her ligger en hemmelig for ene kristen også.

Nå vil han fram til dette: Når en verdslig leder og dommer kunne besvare en bønn, skulle så ikke Gud også gjøre det? For det har alltid vært noen som ber. Og noen roper dag og natt i sin nød. Da skal han skynde seg å svare, sier Jesus. Etter Guds egen tidsregning er han aldri for sen. Vi kan mene det når det ikke skjer i vår tid. Men Gud vet hva han gjør. Og noen ganger vil han lære oss tålmodighet ved å la oss vente. Det kan være smertelig for en kristen. Kvinna opplevde det. Hun bad lenge uten å få noe.

Gud vet hva vi behøver på alle måter. Og vi kan tenke og spørre slik: Hvorfor skal vi da be? Eller på en annen måte: Hva er det som tilskynder oss til å be? Den svenske erkebiskop Svebilius skrev noe om det i sin forklaring til Luthers «Lilla Cateches»: Der sier han at det er Guds befaling å be, og dernest har han gitt løfter om bønnhørelse. Dernest er vår egen nød en grunn til å be og så bønnens kraft – vi taler jo med himmelens og jordens skaper. Da kan vi få tillit til ham og vente på bønnesvar.

Svebilius svarer på spørsmålet om hva bønn er slik: «Det er en ydmyk samtale med Gud, der vi etter hans vilje ber i Jesu navn om åndelige og legemlige velgjerninger; og vi takker og priser hans hellige navn.»

E. Pontoppidan svarer slik på spørsmålet: «Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte, utøse sin begjæring for ham, klage sin åndelige og legemlige nød for ham og med inderlig sjeletrang og alvorlig lengsel søke noe hos ham.»

Ole Hallesby sier om bønnen at det er lukke Jesus inn. Og han sier at det er de hjelpeløses siste utvei. Det er da vi ber – og får svar.

Slike mennesker har det alltid vært på jord. Noen klarer seg tilsynelatende selv. Men blant dem er det andre som kommer til kort i alt og opplever mye sjelelig nød i sitt liv. Du er vel kanskje en av dem? Da innbyr Jesus deg til en bønnestund, en ydmyk og enfoldig samtale med Gud der du lukke Jesus inn i din nød og ditt liv. Da har du allerede hjelpen. For der er Han!

3. Endetiden?

Så legger Jesus til noe i v. 8 som vi bør tenke på. Da skal ikke tanken gå til alle de gudløse og de vi synes tar Guds ord så lett og som kanskje også lever i motsetning til hans ord. Da skal vi tenke på oss selv og våre nærmeste en stund.

For her minner han oss om sin gjenkomst til jord. En gang vil han være her og hente sine hjem. Hva vil da skje? Er vi rede, og blir vi med?

For da stiller Jesus oss et spørsmål: Mon troen vil være på jorden da? Det kan vi forstå slik: Vi det være noen som da tror på bønn? Det er det han nettopp har talt om. Er vi kristne blitt så selvhjulpne at vi egentlig ikke behøver Gud. Mener han at vi setter vår lit til andre mennesker og jordiske hjelpemidler. Er bønnen da blitt et ritual som ikke springer ut av nøden og hjelpeløsheten?

Det synes jeg er et viktig spørsmål som vi alle blir berørt av. For det er hjelpeløsheten som driver fram bønnen. Då må vel bønnen først bli: Gjør meg hjelpeløs. Våger vi å be om det?